Velkommen!

Det er forbausende mye som må ordnes når noen dør. Samtidig har de etterlatte ofte nok med å håndtere følelsene som oppstår etter dødsfallet. Jeg har selv lett etter en håndbok eller huskeliste for å få litt kontroll over situasjonen. Ingen slik oversikt var tilgjengelig. Derfor lager jeg denne huskelisten, hvor andre kanskje kan finne hjelp til å håndtere de praktiske forholdene i en vanskelig tid.


Klikk i menyen til høyre på siden for å få opp alle listeelementene.
Det er ca 40 tema her. Ikke alle synes i menyen til høyre. Hvis det er noe spesielt du lurer på, kan det være fornuftig å bruke søkefunksjonen.

Listen ble påbegynt i 2009, men er blitt jevnlig oppdatert.

Hvem skal ta ansvar for gravferden?

Dette er regulert av Gravferdsloven. Her står det:


-  Alle som har fylt 18 år, kan lage en skriftlig erklæring hvor det fremgår hvem som skal ha rett til å sørge for gravferden. Erklæringen skal være underskrevet og datert. Denne erklæringen overstyrer alle andre rettigheter til å ta seg av gravferden.
 
-  Hvis avdøde ikke har gitt en slik skriftlig erklæring, er det de(n) nærmeste etterlatte over 18 år som har rett til å sørge for gravferden. Denne rettigheten er i denne rekkefølgen:
  1. Ektefelle eller "person som levde i ekteskapslignende eller partnerskapslignende samboerskap med avdøde da dødsfallet fant sted". Ektefellens rett faller bort hvis man var separert ved dom eller bevilling på dødstidspunktet.
  2. Barn
  3. Foreldre
  4. Barnebarn
  5. Besteforeldre
  6. Søsken
  7. Søskens barn
  8. Foreldres søsken
Hvis det er uenighet om hvem som skal sørge for gravferden, vil kommunen treffe den nødvendige avgjørelse ut fra listen over. Denne avgjørelsen kan ikke påklages.

-  Den som besørger gravferden skal gis anledning til å være ansvarlig for graven, med mindre noen etterlatte skriftlig krever spørsmålet avgjort av kommunen.
 
-  Dersom ingen sørger for gravferd, skal denne besørges av avdødes bostedskommune, eller om avdøde ikke hadde bopel her i landet, av den kommunen hvor dødsfallet fant sted. Kommunen kan kreve utgiftene ved gravferden dekket av dødsboet.
 
-  Når det ønskes kirkelig medvirkning ved gravferden, skal den som sørger for gravferden gi melding om man ønsker at gravferden skal avsluttes med kistebegravelse eller kremasjon og urnenedsettelse.
 
 
Hvis avdøde har uttrykt ønsker om disse tingene, bør man prøve å respektere ønskene.

Samtale med sykehus / helsepersonell

Ved ulykker og brå død kan det være behov for å snakke med politi, lege, ambulansepersonell eller andre som kan svare på spørsmål og gi konkrete opplysninger om hendelsesforløp og dødsårsak. Det har man rett til. Det er bare å takke ja, evt gi beskjed om at man ønsker en samtale.


For noen føles det tryggest å være flere tilstede, evt ha med en venn, lege eller prest som støtte i disse samtalene.

Man kan også få en ny samtale på et senere tidspunkt. Det kan være vanskelig å fatte situasjonen rett etter dødsfallet, og det dukker kanskje opp nye spørsmål etter gravferden. Da kan man kontakte sykehus/lege/annet personell og be om å få en ny samtale.

Visning / syning

Noen vil kanskje se den døde. Det kan være fint med en siste stund sammen, særlig for de som kanskje ikke rakk frem i tide før dødsfallet.

Sykehuset, sykehjemmet, krematoriet eller begravelsesbyrået kan bistå med en syning etter at avdøde er stelt. Eventuelt kan man ha åpen kiste i kapellet eller et siderom i kirken / krematoriet / begravelseslokalet. Det er også fullt mulig å ha avdøde hjemme en stund.


Du kan få spørsmål om du ønsker at han/hun skal ligge i en seng eller i en kiste under syningen.

Du kan få spørsmål om du ønsker at avdøde skal være kledd i likskjorte (som skaffes av de som steller) eller i egne klær (som dere selv må levere). Likskjorten er en pen hvit kjortel.

Hvis dødsfallet ikke har medført større skader på avdøde, vil han/hun se fredelig og litt voksaktig ut. Det er ikke skummelt for barn å delta. Rommet er lyst og ryddig og det er ofte tent stearinlys.

Ingen må føle press for å se avdøde hvis de ikke ønsker det.

Man kan trygt berøre avdøde (klappe på kinnet eller lignende).

Litt om begravelsesbyråene

Begravelsesbyråer har døgnvakt. Dvs man kan ringe når som helst. Ta helst kontakt med dem samme dag eller dagen etter dødsfallet. De vil komme til et møte med en eller flere av de etterlatte. Dere bestemmer selv hvor mange som skal delta på dette møtet.


Begravelsesbyrået kan hjelpe med svært mye:
  • kontakt med sykehus/sykehjem
  • visning/syning
  • kontakt med kirke/livssynssamfunn
  • kontakt med taler/prest/seremonimester
  • bestille lokaler
  • kiste
  • annonse
  • program
  • takkekort
  • blomster
  • forslag til sanger
  • musikere
  • etc.
Byrået vil legge frem en brosjyre eller lignende, hvor man kan se alt de har å tilby.

 
Byråene gjør en svært viktig jobb, men her er to "advarsler":

1. Det koster ganske mye å arrangere en begravelse. De fleste byråer har en grunnpris/pakkepris, og vil vise hva det koster å kjøpe noe ekstra ift denne. Merk: Denne prisen kommer gjerne frem litt sent i prosessen, og mange ønsker ikke å fremstå som gjerrige i en slik situasjon. Dermed kan den endelige regningen bli mye dyrere enn man kanskje har råd til. Slik behøver det ikke være.
 
Det er helt greit å be om priser underveis. Det er også helt greit å velge løsninger som ikke er øverst på prislisten. Og det er helt greit å gå gjennom listen når prisene er kommet for dagen, og stryke eller korrigere de bestillingene som byrået har notert.
 
2. Byråene gjør dette hele tiden. De har sine faste løsninger, som de synes er greie og praktiske. Det er lett å bli "presset" til å ta en standardløsning for begravelsen, for så å angre etterpå. Man er nedbrutt og under tidspress, og da er det enkelt å høre på fagfolkene.

Det er helt greit å be om alternative løsninger. Det er f.eks ingen orgelplikt i Norge, selv om organister og begravelsesbyråer kan gi inntrykk av at man må bruke orgelet. Det er absolutt ikke påbudt å følge standardoppsettet for seremonien.
 
Snakk med hverandre om hvordan dere ønsker begravelsen/seremonien. Skriv det gjerne ned på en tydelig måte og gi det til byrårepresentanten, så det ikke er noen tvil.
 
Se ellers øvrige punkt om dette.
 

Ta vare på fakturaen

Utgiftene til begravelse etc trekkes fra før arveavgiften beregnes, så det er fornuftig å ta vare på kvitteringen fra begravelsesbyrået.

Samtale med taler / prest e.a

Dersom dere ønsker en seremoni arrangert av et tros- eller livssynssamfunn (kirken e.a), vil dere ha nytte av en samtale med representant for disse. Ved en kirkelig begravelse vil dere snakke med presten. Ved en humanistisk begravelse vil dere snakke med taleren.

 
Noen kjenner taleren/presten på forhånd. Ofte er det likevel slik at det er en ukjent person.

Mange av disse vil tilby å komme hjem til familien. Det kan være en god løsning. Det føles ofte tryggere å være sammen hjemme hos en selv, evt i avdødes hjem. Taleren/presten kan kanskje også få en bedre følelse med familien og forholdene rundt avdøde ved å komme på hjemmebesøk. Men man står fritt til å møte opp på et kontor isteden, hvis det føles riktigere.
 
Taleren/presten vil ønske å snakke om avdøde, litt om familieforholdene, og diskutere selve seremonien. Dere må fastsette dato og gå gjennom en mengde beslutninger:
  • Musikk, taler, rekkefølge, eventuelle religiøse tekster og salmer, og alt det praktiske.
  • I tillegg må dere bestemme hva taler/prest skal gjøre og si. Noen prester er veldig bestemte på hvilket rituale de vil bruke (inkludert bønner, salmer etc), andre er mer fleksible og romslige ift de etterlattes egne ønsker. Noen etterlatte velger å bytte kirke for å få en prest som aksepterer de valgene de gjør for begravelsesseremonien.
Siden taleren/presten gjør dette ganske ofte, og de har en hel del faste ritualer og rutiner, kan man oppleve at de legger ganske sterke føringer for hvordan seremonien skal gjennomføres. Det er derfor veldig viktig at familie/etterlatte (eller andre som skal ordne begravelse/seremoni) diskuterer alt sammen grundig på forhånd. Jo mer dere har besluttet, jo enklere blir det å få det som dere ønsker.
 
Taleren/presten bør først av alt spørre dere hvordan han/hun skal referere til avdøde i møtet med dere. Hvis han/hun ikke spør, er det helt greit å gi beskjed selv. Mange blir ukomfortable hvis en fremmed prest omtaler avdøde som "mor" eller "Anna" (eller fru Johnsen, for den saks skyld) uten videre. Hvis presten bruker en omtaleform som dere ikke liker, er det helt ok å si ifra ("vi sier 'mor' men vi vil helst at du sier 'Anna', siden du ikke kjente henne").

Du/dere vil også bli spurt om dere kan lage en liste med stikkord som kan bli utgangspunktet for en tale i selve begravelsen. Dere vil bli stilt en rekke spørsmål om avdødes liv, for at talen skal bli innholdsrik og representativ for avdøde. Det er likevel opp til dere å bestemme hva taleren skal fokusere på i talen.
 
NB: Det behøver ikke være presten som holder hovedtalen i en kirkelig begravelse. Dette kan godt gjøres av noen andre, f.eks en nær slektning av avdøde.

Det er svært fornuftig å skrive en liste før møtet over det man har bestemt seg for. Se også "Seremonien".
 
Det er selvsagt mulig å få en ny samtale hvis dere etterpå ikke er tilfredse med den første.
 
Sørg for å få telefonnummeret til taler/prest før dere skilles ad.

Valg av kirke / samfunn / seremoniform

Tro- / livssynssamfunn


Man står fritt mht om det skal være en religiøs seremoni eller ikke. Begravelsebyrået hjelper til med å kontakte riktig menighet/livssynssamfunn hvis man selv ikke kjenner disse.

Alle kommuner skal ha tilgang på livssynsnøytrale lokaler til begravelser. De fleste krematorier er innredet slik at man kan be om å få dem tilpasset (så det f.eks ikke er et kors foran i lokalet) hvis man ikke ønsker en kristen gravferd.

Sted

Hvis dere ønsker en bestemt kirke eller annet lokale for seremonien, kan dere be om det. Det er ikke sikkert det lar seg gjennomføre, men det er alltid lov å spørre.

Dersom dere ønsker å begrave avdøde utenfor bostedskommunen, må dere søke om dette. Det kan bety at dere må betale noe mer for kostnadene ved begravelsen.


Begravelse utenfor eget livssynssamfunn

Tilsvarende må man påregne å betale mer hvis man velger å begrave noen utenfor det livssynssamfunnet de selv bekjente seg til. Hvis f.eks avdøde ikke var medlem av Den norske kirken, og man likevel velger en kirkebegravelse, vil det påløpe noen kostnader (klokker, organist etc). Tilsvarende hvis avdøde f.eks var statskirkemedlem, og de etterlatte velger en humanistisk begravelse. Da vil man måtte betale litt for at Humanetisk forbund stiller med en taler.

Begravelse uten bistand fra livssynssamfunn

Det er fullt mulig å arrangere en begravelse/bisettelse uten hjelp fra et tro/livssynssamfunn. Man kan arrangere en sammenkomst, seremoni eller minnestund slik man selv ønsker, og gjøre arrangementene selv.
Det praktiske med kiste, transport, lokaler, annonse etc kan et begravelsesbyrå likevel ordne.

Program / sanghefte

Hvis dere ønsker det, kan dere lage et program / sanghefte til seremonien. Begravelsesbyrået lager dette (mot betaling) eller dere kan lage det selv. Her står dere fullstendig fritt.


Byrået vil tilby programhefter av ulike design og på forskjellig papir. De har forslag med og uten farger, med og uten pynt (kors, fugler, blomster, hjerter, natur...), med og uten fotografier, med ulike skrifttyper, ulike format.

Det kan føles ganske overveldende å skulle bestemme alt dette så fort. Samtidig har dere kort tid pga trykketiden. Det er derfor lett å la seg styre av byrået. Det er selvsagt helt ok, men man står ganske fritt til å utforme heftet etter eget hjerte.

Man kan ha bilde av avdøde i programheftet. Det er også helt i orden å ha andre bilder hvis dere føler det er riktig. Man kan evt ha en kort tekst: et ordspråk, et dikt, et lite minneord.

Det vanligste er å ha programmet (hva som skal skje under seremonien) på én side i programmet, og sangtekster på en eller flere sider. Men her står man altså ganske fritt.

Det er vanskelig å bestemme antall hefter, siden man ikke vet hvor mange som kommer i begravelsen. Det er greit å diskutere dette litt og så gi beskjed når heftet er klart til opptrykk. Det er heller ingen katastrofe om man bommer litt på antallet.

Sørg for å få se korrektur før heftet går i trykken, så dere unngår feil. Be om å få feilene rettet.

Husk å avtale hvor/når heftet skal hentes eller leveres.

Det kan være klokt å utpeke noen til å dele ut heftet ved inngangen til seremonien. Barn, ungdom og unge voksne gjør gjerne denne oppgaven.

Dødsannonse

Hvis du benytter et begravelsesbyrå, vil de hjelpe til med dødsannonsen.

Byrået hjelper til med å huske alle familieforholdene (svoger/oldebarn etc). De foreslår formuleringer og oppsett. Du står likevel ganske fritt til å velge både ordlyd og oppstilling selv. Byrået vil også foreslå små vers og annet til å sette i annonsen. Du behøver ikke benytte disse, du kan gjerne velge egne ord, eller la være.

Noen opplever at byrået er altfor strenge eller tradisjonelle når de foreslår oppsett. De kjører sin egen mal og liker å gjøre det slik de pleier. Husk at det er deres annonse, ikke byråets. Dere bestemmer.

Merk: Du er ikke nødt til å annonsere. Man kan isteden be om en enkel linje-oppføring i avisen, evt droppe det helt hvis man ikke ønsker annonsering av dødsfallet. Linje-oppføringer står gjerne under "Dødsfall" og er vanligere i noen aviser enn i andre. Alle aviser vil likevel akseptere en slik oppføring.

Du kan annonsere i flere aviser, og du kan annonsere flere ganger i samme avis.

Øverst i annonsen er det oftest et lite symbol. Det kan være et uttrykk for livssyn (f.eks et kors eller et humanist-symbol), det kan være en blomst eller et hjerte, eller noe som var viktig for avdøde (en båt, et fly, en fugl...) eller noe helt annet. Eller man kan droppe symbolet fullstendig. Det er valgbart.
Noen aviser aksepterer fotografi av avdøde i annonsen. Spør byrået hvis du ønsker dette.

Annonsen koster penger. Du betaler pr millimeter (høyere annonse, f.eks med mange navngitte slektninger, dikt/tekst etc, er altså dyrere).

Avisene forbeholder seg retten til å nekte formuleringer som de finner upassende.

Minneord / nekrolog

Avisene har ulik praksis når det gjelder nekrolog/minneord. Noen aksepterer bare nekrologer fra innsendere som ikke er i nær familie med avdøde. Andre har ikke slike regler. Noen ønsker innsending direkte på nettet eller via epost. Alle har lengdebegrensning. Sjekk lokale regler hvis dere ønsker å sende inn minneord. Snakk gjerne med noen som kan tenkes å skrive noen ord.


Det kan være fornuftig å be om å få se gjennom minneordene før de sendes inn, det kan lett snike seg inn feil eller misforståelser hvis det skrives av noen utenfor familien.

Blomster

Blomsterforretningene har et stort utvalg i kranser, båredekorasjoner, oppsatser og buketter. De kan også bestilles pr telefon og over internett. Store kranser og kistedekorasjoner bør bestilles så snart som mulig, helst tre dager før seremonien. Men de fleste forretninger rekker å levere oppsatser og buketter hvis de får beskjed før 12 dagen før seremonien.


Begravelsesblomster er gjennomgående kostbare, fra noen hundre kroner for en bukett, via 1.500-2.500 kr for en krans, til opptil ca 5.000 kr for en kistedekorasjon. Det er lov å spørre om pris og helt akseptabelt å eventuelt be om en enklere løsning.

Familiemedlemmer går gjerne sammen om en krans. Arbeidskolleger og klubber/foreninger likeså. Enkeltindivider og andre smågrupperinger sender gjerne bukett.


Blomster til hjemmet

Hvis det står i dødsannonsen at man ikke ønsker blomster hjem, bør det respekteres.

Samtidig må de etterlatte akseptere og forstå at noen ikke har sett annonsen, bare fått muntlig beskjed om dødsfallet, og dermed sender blomster. Og noen har en så sterk trang til å gi noe til familien at de også sender blomster hjem. Det skal man bare takke for.

Blomster i kirken/krematoriet/seremonilokalet

De som er ansvarlige for begravelsen har rett til å bestemme over blomstene. Noen ønsker ikke blomster sendt til kirken. Det skal man respektere.

Noen velger å ikke ha blomster fremme i kirken/lokalet, særlig hvis man forventer veldig mye eller nokså lite blomster. Det er helt opp til de ansvarlige.

Hvis byrå/kirke ikke får noen spesiell beskjed, kommer de til å gjøre det slik de pleier. Det betyr en symmetrisk fremsetting av buketter i vaser, kranser på gulvet og rundt kisten, og andre blomster lagt på rad på gulvet nedover midtgangen (hvis det er en midtgang).

Derfor er det viktig å gi klar beskjed hvis man vil ha det annerledes.


Blomster på kisten

Blomsterbutikkene lager egne kistedekorasjoner. Disse er ganske store. Det vanligste er én kistedekorasjon oppå kisten. Om man ønsker det, er det likevel plass til to større dekorasjoner på en voksen kiste. Man kan også feste en dekorasjon (f.eks et hjerte) på enden av kisten.

I noen tradisjoner kommer familien, evt både familie og venner, opp og legger små buketter eller enkeltblomster på kisten i løpet av seremonien. Disse blomstene kan gjerne være plukket i egen hage, og har som regel ingen innpakning eller vann. De kalles ofte for 'håndblomster'. Hvis dette skal inngå i seremonien, må det selvsagt avtales med byrå/prest/representant på forhånd. I tillegg bør man jo informere familie og venner om at det vil være en slik seremoni, hvis tanken er at disse skal ha med seg blomster og delta.


Utgang

Hvis man skal bære ut kisten til slutt i seremonien, må evt blomster på gulvet flyttes til side. Dette ordner som regel byrået.

Hvis man ønsker at familie og/eller venner skal bære blomster med seg ut av kirken/lokalet, bør dette avtales på forhånd, så de vet hva som forventes. Det er ikke nøye hvem som tar hvilke blomster! Det kan være vakkert at de som sitter lang foran tar med seg blomstene ut av lokalet, og enten tar dem med til gravstedet eller legger dem utenfor på anvist sted.

Hvis kisten skal senkes i graven, bærer man blomstene helt frem, og legger dem på jordhaugen. Hvis kisten bare skal bæres ut i bilen (f.eks for kremering eller begravelse et annet sted), følger blomstene med i bilen. Byrået tar seg av dem videre.

Hvis det er en kremering, vil byrået se til håndteringen av blomstene dersom ikke annet er avtalt. Man kan likevel gjerne ta med blomster ut av krematoriet og plassere dem utenfor, dersom dette er ønskelig. Hvis urnegravstedet er gjort klart, f.eks hvis urnen senere skal settes i en familiegrav, kan de nærmeste gjerne ta meg seg blomster og legge på gravstedet før de forlater stedet.
Dette bør i så fall avtales med både krematorium/byrå og nærmeste etterlatte på forhånd, så det ikke blir forvirring utenfor dørene.


Ta med blomster til minnestund eller hjem?

Det er ingen regel som sier at blomstene må bli med til graven. Hvis familien ønsker å ta med seg vakre blomsterbuketter og oppsatser videre, til en minnestund eller til hjemmene, er det helt i orden.

Hvis bukettene skal tas med hjem, bør de fraktes dit straks etter seremonien, så de kan komme i vann. Det er trist å se visne blomster neste dag. Ofte skal man til en minnestund etterpå. Det er lurt på forhånd å utnevne noen som kjører hjemom med blomstene mens alle reiser til minnestunden. Dette kan f.eks være en god venn eller en slektning som ikke er blant de aller nærmeste. Hvis man ønsker dette, og tror det kommer mye blomster, er det lurt å fylle litt vann i bunnen av badekaret (eller noen bøtter) på forhånd. Da kan blomsterbukettene bare settes i badekaret i full fart, så den som kjører dem hjem, kommer seg videre til minnestunden. Så kan man ordne med vaser senere.

Kransene skal følge kisten til graven. Ved en kremasjon kan kransene bæres til urnegraven hvis den er klar på forhånd. Hvis ikke, kan kransene etterlates på kisten i krematoriet, så tar krematoriepersonellet seg av dem etterpå.

Liste over givere

Hvis man bruker et begravelsesbyrå, vil de samle sammen kort fra buketter og kranser. Disse får man etter seremonien.

Sett gjerne frem en skål eller lignende hjemme, og legg kort og hilsener i denne såsnart dere har dem i hus. Ellers forsvinner de lett. Dette er fint å ha hvis man skal sende takkekort. Her kan man også legge kort fra blomster og hilsener som kommer direkte til hjemmet.

Seremonien

Her er noe av det man må bestemme seg for:

  • Skal det være en religiøs seremoni, humanistisk, eller helt privat/nøytral seremoni
  • Musikkønsker (valg av sanger, melodier; solister, kor, organist, evt CD; vil dere ha religiøse sanger eller helt annen musikk; skal kanskje noen i familien synge?)
  • Taler (av familie, venner, prest, annen taler?)
  • Skal det skje noe spesielt (lysbilder, prosesjon, lystenning, blomsterpålegging?)
  • Skal det være blomster i kirken? i så fall hvor?
  • Skal kranser legges på kisten under seremonien, og i så fall av hvem
  • Rekkefølge
  • Skal det være program/sanghefte, hvem som skal evt dele ut dette
  • Skal kisten bæres ut eller bli stående
  • Hvem skal evt bære kisten, og hvor skal de stå
  • Skal man bære ut blomstene etter kisten
  • Hva skal evt skje ute ved graven (nedsenking, tale, sang, blomsternedlegging?)
Hvis dere bruker byrå, er det greit å ha diskutert gjennom endel av dette på forhånd, så dere får avklart eventuelle uenigheter før dere møter utenforstående.
 
Hvis prest/livssynsrepresentant skal tale om avdøde, bør vedkommende også få endel konkret informasjon. Tenk gjennom hva dere ønsker skal bli sagt fra talerstolen. Dere kan også velge å la et familiemedlem eller en venn om å gjøre dette.
 
En merknad til bæring av kisten: Det er mest vekt i hodeenden av kisten. Det kan være svært slitsomt å bære der. Derfor bør helst voksne menn ta plass bakerst ved kisten, mens kvinner og unge mennesker går forrest.

Minnestund

Det kan være godt å møtes etter seremonien.
Man behøver likevel ikke arrangere minnestund. Det er vanlig at det skrives i dødsannonser at 'minnestunden avsluttes ved graven'. Det kan bety at alle deretter går hver til sitt, eller at de nærmeste vil gå til en lukket minnestund uten andre deltakere. Begge deler er helt akseptabelt.

Hvis det ikke står noe i annonsen, vil kanskje endel av deltakerne i begravelsen forvente at de kan bli med på en minnestund etterpå. Det kan være nyttig å snakke med noen nøkkelpersoner på forhånd, så folk vet om de skal bli med videre eller ikke.



Hvem skal delta

De etterlatte bestemmer selv hvor mange som skal delta. Mange steder er det likevel lokalt innarbeidede 'regler' for hvem som skal være med på en minnestund. Snakk gjerne med andre i lokalmiljøet om hva som er vanlig, hvis du ikke har vært med på begravelser der på en stund.

Hvis man skal ha servering under minnestunden, er det svært praktisk å telle opp deltakerne på forhånd. Be noen i familien om å ringe rundt og invitere. Mange tror at "alle vet jo at de skal komme", mens mange slektninger kanskje ikke tror de kan komme hvis de ikke er spurt på forhånd. Slikt kan det bli triste gnisninger av. Sørg derfor for at folk blir invitert og at de svarer.

Hvis avdøde hadde stor omgangskrets og seremonien er annonsert, må du regne med at noen av de fremmøtte vil forvente å bli invitert med til minnestunden. Ta derfor høyde for at dere kan bli noen flere enn du har fått bekreftet.


Annonsering

Hvis man ikke skal ha minnestund, eller ønsker å begrense deltakelsen til de som er invitert på forhånd, kan man gjerne skrive noe om dette i dødsannonsen. "Seremonien avsluttes ved graven" eller lignende er helt akseptabelt.


Hvor skal det foregå

Minnestund er oftest hjemme hos familien eller i et forsamlingslokale/spisested. Men det er ingen regler som sier at det må være slik; man står fritt til å arrangere minnestunden der man ønsker det.

Dødsfall er ofte uventede, og begravelsen skal skje i løpet av en ukes tid. Det er ikke enkelt å arrangere noe på så kort tid. Det enkleste er å benytte et sted eller en arrangør som gjør dette regelmessig. Det betyr gjerne en restaurant eller et forsamlingshus/bedehus, klubblokaler eller lignende. Disse har ofte kontakt med cateringfirma som kan sørge for mat og drikke. Spør gjerne om pris før dere avtaler. Restauranter tar som regel betalt per person. Hvis dere benytter andre lokaler, bør dere be om pris inklusive rengjøring etc.

Man kan gjerne arrangere minnestund hjemme. Det kan være lurt å få hjelp til dekking, servering og rydding. Det er kanskje noen ungdommer i nabolaget eller ute i slekten som vil ta et slikt oppdrag for litt lønn. Da kan man få levert både kald og varm mat utenfra hvis man ønsker det.

Husk duker, lys og servietter.

Servering

Det er ingen regler for hva som skal serveres. Hvis antallet deltakere er usikkert på forhånd, er det også vanskelig å beregne mengdene. Husk at folk kommer ikke først og fremst for å spise. Det er ingen katastrofe om det er litt lite (eller mye) mat.

Det vanligste er smørbrød og kake, men man kan svært gjerne velge annerledes. En suppe eller en annen enkel varmrett, buffet, eller noe som avdøde likte godt? Eller bare kake.

Man står også fritt til å servere øl eller vin til minnestunden, hvis det føles riktig.

Ofte vil slektninger av avdøde ønske å ta med kaker til minnestunden. Det er en hyggelig gest og alltid akseptabelt. Gi beskjed til stedet hvor minnestunden skal arrangeres hvis dere har med egne kaker, så ordner de med tallerkener og bestikk.

Hvis minnestunden arrangeres hjemme kan man bestille mat utenfra, eller man kan lage den selv. Man kan også be slektninger om å bidra.


Taler

Avtal gjerne med noen på forhånd at de holder en minnetale.

Men man bør også tillate at deltakerne sier noen ord uten at det er varslet. Mange kan føle trang til å dele sine tanker og minner om avdøde.

Klær

Avdødes antrekk

Byrået kan sørge for liksvøp, eller avdøde kan bli begravet i egne klær. Liksvøpet er et enkelt og pent hvitt antrekk. Hvis man velger avdødes egne klær, skal man være oppmerksom på at det er regler rundt dette. Alt man legger i graven skal være nedbrytbart.


Det er ikke tillatt å la avdøde ha på seg armbåndsur, smykker eller lignende hvis man skal begrave kisten. Det skal ikke ligge verdigjenstander i jorden på kirkegården. Man kan derimot be om at brev og mindre gjenstander får bli med i kisten. Mange barn vil gjerne legge et lite kosedyr eller lignende i en kjær slektnings kiste. Snakk med begravelsesbyrået om dette.

Ved kremasjon er det i orden at avdøde beholder f.eks gifteringen på, hvis de etterlate føler det er riktig.


Klær i begravelsen

Man behøver ikke være sortkledd, men pene mørke klær er vanlig, hvis ikke familien spesifikt har bedt om noe annet (se under). Husk å finne frem og gjøre klar antrekk, sko og yttertøy for hele familien minst en dag før begravelsen. Det blir veldig mye stress å skulle ordne det samme formiddag.


Om klær i dødsannonser

Noen ganger ser man i dødsannonsen tekster som f.eks "kom gjerne i lyse klær". Slikt kan man gjerne skrive, hvis man har slike ønsker.

Stell av graven

Rett til å beholde gravstedet


Man har graven vederlagsfritt i en friperiode på 20 år. Hvis den deretter skal fornyes, må man feste den for ti år av gangen, mot betaling. Hvis man ikke gjør dette, kan graven bli fristilt for gravlunden.

En person skal være ansvarlig for gravstedet. Vedkommende har myndighet over hva som skal skje med gravstedet (om det f.eks skal forlenges i variget), om det skal opprettes gravstellfond, og om det skal kunne settes ned flere urner i graven dersom det er en urnegrav. Hvis vedkommende selv dør, går denne oppgaven videre til arvingene, som så evt kan gi den videre til andre.

Dersom det er en urnegrav hvor flere urner etterhvert blir satt ned (familiegrav), teller man 20 år fra den siste urnenedsettelsen.


Reservere gravplass
Noen gravlunder tillater at man fester gravplassen ved siden av til f.eks gjenlevende ektefelle. Da må man betale festeavgift for den tomme gravplassen.


Gravstellsbetaling eller -fond

De fleste kirkegårder/gravlunder gir mulighet for å betale en årlig avgift, evt opprette et fond, for å betale for fremtidig stell av graven.

Det kan være greit å lage et fond i forbindelse med skifteoppgjøret, så alle kan være med og betale hvis de ønsker det. Dette sikrer at gravstedet er velstelt i mange år fremover.

Dette kan være en fin løsning hvis de etterlatte ikke bor i nærheten av gravstedet, eller av andre grunner ikke kommer til å besøke og vedlikeholde graven.

Begravelse eller kremasjon?

Tidsfrister


Enten man velger gravlegging eller kremasjon skal det skje innen åtte dager etter dødsfallet.

Hvis man velger kremasjon, skal urnenedsettelsen foregå innen 6 måneder etter dødsfallet.



Rett til å velge

Den som har fylt 15 år, kan selv bestemme om han/hun ønsker kremasjon. Det må gjøres skriftlig, og erklæringen skal være datert og signert. I så fall skal det respekteres.

Hvis det ikke finnes noen slik erklæring, bestemmer de etterlatte (se "Hvem sørger for begravelsen"). Men hvis man vet at kremasjon var i strid med avdødes religiøse overbevisning eller ønske, skal man ikke velge kremasjon.

Alternativt (hvis man ikke bruker byrå) må begjæring om kremasjon fremsettes av den som sørger for gravferd. Denne må også fremlegge legeerklæring om dødsfallet. Minst 3 (arbeids)dager før kremasjonen skal finne sted, skal krematoriet varsle politiet på dødsstedet om slik begjæring (i tilfelle politiet har grunner til å utsette en kremasjon).


Hvordan skjer kremasjonen?

Kremasjon skal skje i godkjent krematorium og senest 8 dager etter dødsfallet. Urnenedsettelsen kan vente inntil 6 måneder. Man kan av praktiske årsaker ikke kremere og sette ned urnen samme dag.

Ved kremasjon brennes ikke blomstene på kisten. Disse kan man bære til gravstedet (hvor urnen senere vil bli satt ned) som en del av seremonien, hvis man ønsker det.

Før kremasjonen legges det en kalkstensbrikke med avdødes navn oppå kisten. Den følger med i kremasjonen, og er like hel etterpå. Slik er man helt sikker på at asken ikke blir forvekslet.

Begravelsesbyrået vil spørre om hva man ønsker.


Alternativt gravsted?

I utgangspunktet skal urnen nedsettes på et godkjent sted (gravplass).

Når særlige grunner foreligger, kan fylkesmannen gi tillatelse til at private får anlegge gravplass på egnet sted for nedsetting av askeurne. Fylkesmannen kan sette vilkår for tillatelsen.

Du kommer ikke til å få tillatelse til å sette urnen på peishyllen eller grave den ned i rosebedet.



Spre asken?

Det er avdødes ønsker som teller. Fylkesmannen kan etter søknad fra person som har fylt 15 år, gi tillatelse til at asken blir spredt for vinden. Tillatelse kan også gis hvis det godtgjøres at avdøde ønsket askespredning. For eksempel hvis man kan vise til at avdøde uttrykte dette klart og tydelig foran familie, helsepersonell eller lignende.

Fylkesmannen kan sette vilkår for tillatelsen. I praksis betyr det som regel at man bare får spre asken i øde områder, over vann, skog eller vidde. Det blir ikke gitt tillatelse til å spre aske i små ferskvann eller elver, heller ikke på steder med mye småbåttrafikk eller strender. Spredning nær bebyggelse, feks ved egen hytte, er ikke tillatt.

Ved askespredning kan man ikke kreve kirkelig medvirkning, men det er lov å spørre presten hvis man har et slikt ønske. Man kan avholde Humanistisk gravferd ved askespredning.


Bekreftelse

Noen fylkesmenn krever at man etter spredningen sender inn en erklæring fra to vitner om at spredningen har skjedd i henhold til tillatelsen, og at den tomme urnen er blitt innlevert til krematoriet eller til kirkegårdsmyndighetene. Praksis varierer fra sted til sted.

Gravsted og evt urnenedleggelse

Man har rett til gravsted i kommunen hvor avdøde bodde. Ved søknad kan man få gravsted i en annen kommune isteden, for eksempel der hvor familien bor.


Dette er regulert i Gravferdsloven.
Man kan ikke kreve en helt spesifikk gravplass, men man kan spørre. Hvis man ønsker å bruke samme gravsted som en tidligere avdød, må familien (den som er gravplassansvarlig) kontaktes. Gravplassen / kirkegården er behjelpelige med å ordne dette.

Noen gravplasser/kirkegårder har også et tilbud om en minnelund. Det innebærer at avdøde ikke har egen grav med egen stein, men at navnet isteden kan stå på en plakett i minnelunden. Da har man fortsatt et sted å gå til, uten ansvar for et eget gravsted med stein etc. Mange synes dette er like fint.


Begravelse og gravstein

Gravsteinen kan ikke plasseres før gravstedet har hvilt en stund, så jorden får satt seg. Derfor vil det stå en gravstedsmarkør (brett, kors e.l) på graven isteden for stein ganske lenge.

Urnenedleggelse

Etter en kremasjonsseremoni kan man naturlig nok ikke gjennomføre en noe gravfesting/senking. Først må avdøde faktisk kremeres og urnen gjøres klar. Det tar litt tid.
Urnen skal nedsettes innen seks måneder. Byrået eller krematoriet vil minne dere på dette når det nærmer seg, hvis dere ikke har valgt tidspunkt selv først. Noen velger å gjøre dette til en egen seremoni. Andre overlater til byrået å sette ned urnen på egen hånd, uten fremmøte av de etterlatte. Det er helt valgfritt.

Hvis man vil delta i urnenedleggelsen, står man veldig fritt til å velge hva som skal skje. Man kan ha med blomster, planter, kranser, lykt, minnegjenstander eller annet. Eller man kan la det være. Kanskje noen vil si noen ord, kanskje man vil møtes etterpå hjemme hos noen, på en restaurant, eller bare gå en tur sammen.

Byrået (eller gravplassen) sørger for det praktiske. De graver hullet på forhånd, og møter til avtalt tid med urnen.

Urnen er tung, overraskende tung for de fleste. Den kommer som regel innhyllet i et nett, som også fungerer som et løftehåndtak. Innenfor nettet er urnen merket med avdødes navn og dødsdato. Dette må bekreftes på stedet, så man er sikker på at rett urne er i graven. Dersom noen av de etterlatte ønsker det, kan de selv senke urnen i graven, og eventuelt grave over hullet. Byrå/gravstedsrepresentant har med seg en liten spade til å bre jord over med.


Askespredning

Asken kan alternativt spres over vann eller i høyfjellet. Man må søke om tillatelse. Dette forutsetter at man kan godtgjøre at avdøde selv ønsket spredning, og at avdøde var over 15 år. Dette er regulert i lovverket.

Det er ikke tillatt å legge asken i hagen eller tilsvarende steder.

Man skal være oppmerksom på at hvis man velger å spre asken, bør man ha med seg noe å tørke hendene på etterpå, hvis man ikke bare velger å tippe urnen. Det går også an å ha med en skje eller øse.


Stell av gravstedet

Man har graven vederlagsfritt i en friperiode på 20 år. Hvis den deretter skal fornyes, må man feste den for ti år av gangen. Hvis man ikke gjør dette, kan graven bli fristilt for gravlunden. Dersom det er en urnegrav hvor flere urner etterhvert blir satt ned, teller man 20 år fra den siste urnenedsettelsen.

De fleste kirkegårder/gravlunder gir mulighet for å opprette et fond for å betale for fremtidig stell av graven. Det kan være greit å gjøre dette i forbindelse med skifteoppgjøret, så alle kan være med og betale hvis de ønsker det. Dette sikrer at gravstedet er velstelt i mange år fremover. Dette kan være en fin løsning hvis de etterlatte ikke bor i nærheten av gravstedet, eller av andre grunner ikke kommer til å besøke og vedlikeholde graven.

Gravferdstøtte, NAV mfl

Trygdekontor / NAV får automatisk beskjed når noen dør. Man behøver altså ikke melde fra til disse.



Gravferdstønad

Man kan søke NAV om økonomisk støtte til gravferd (og evt båretransport). Se

Stønaden er behovsprøvet. Skjema får man hos NAV eller på nettsidene deres. Her er det også en veiledning.

Pr årsskiftet 2009/10 var gravferdsstønaden begrenset oppad til 18.744 kroner for å dekke "faktiske og nødvendige utgifter" til selve gravferden.


"Når avdøde var over 18 år blir tillegget avkortet mot formue og tjenestepensjon som blir utbetalt til avdøde for måneden etter dødsfallet, samt forsikringsbeløp og lignende som blir utbetalt som følge av dødsfallet.

Når avdøde var under 18 år blir det gitt en uavkortet gravferdsstønad med opptil 18 744 kroner til dekning av utgifter til gravferden.


Båretransport

Når et medlem i folketrygden dør i Norge og båren med den avdøde må transporteres over en strekning som er lengre enn 20 km, blir nødvendige utgifter til transport (ut over en egenandel på 1 874 kroner) dekket til nærmeste naturlige gravplass i forhold til det stedet avdøde var bosatt.

Det gjelder særlige regler når dødsfallet skjer utenfor Norge. Det er også særlige regler når dødsfallet skyldes yrkesskade.


Hvordan søker du?

Søknadsblanketten innholder en orientering og veiledning. Det er viktig at du leser dette før du fyller den ut. Blanketten leveres i utfylt stand til NAV lokalt. Ønsker du bistand kan du kontakte ditt lokale NAV-kontor."


Fagforeningsmedlem?

Mange fagforeninger gir gravferdsstøtte hvis et medlem er død. Sjekk gjerne om avdøde var fagorganisert, og ta kontakt med fagforeningen. Det er alltid helt greit å spørre.

Informere venner og kjente

Dette er tungt og vanskelig, men det må gjøres.

Det er selvfølgelig helt greit å be noen du stoler på om å ringe rundt for deg.

Lag en liste. Spør gjerne andre om hvem som bør få beskjed. Tenk gjennom hvem som var i avdødes omgangskrets. Se gjerne på telefonloggen (på mobil etc) hvem avdøde har vært i kontakt med de siste månedene, det kan være mennesker du kanskje ikke kjenner selv.

Husk at mange kanskje vil ønske å møte opp i begravelsen eller sende blomster. De vil bli lei seg hvis de oppdager dødsfallet først senere. Det er bra å hjelpe folk. Sørg derfor helst for at noen gir beskjed til arbeidsplassen, pensjonistklubben, idrettsforeningen, bridgelaget, andre klubber eller foreninger som avdøde var medlem i... og også til ulike vennegrupper. Be gjerne folk om å fortelle det videre.

Hvis det er mulig, er det best å være ferdig med dette to-tre dager før begravelsen, slik at folk har mulighet til å endre planer så de kan delta.

Avlyse avtaler og gi beskjed til forbindelser

Det er ikke påkrevet å avlyse avdødes avtaler.

Og det er tunge telefoner å ta. Men hvis man orker, er det en fin gest å gjøre dette på vegne av avdøde.

Gå gjerne gjennom avtaleboken, enten den er i papir eller i elektronisk format på jobb eller hjemme. Se gjennom oppslagstavler, lapper og huskelister.

Det kan være tannlege, kiropraktor, lege, frisør, advokat, revisor, klubber og foreninger, håndverkere, leveranser av bestilte varer, og mange andre ting. Hvis det bare står 'frisør' og du ikke vet hvilken frisør det gjelder, har du selvsagt ingen plikt til å streve med å finne det ut. Men hvis du vet hvem det er, er det fint om du eller noen andre ringer og gir beskjed. Det kan føles godt å gjøre denne siste tjenesten for den avdøde.



Husk at mange kanskje vil ønske å møte opp i begravelsen eller sende blomster. De kan bli lei seg hvis de oppdager dødsfallet først senere. Det er bra å hjelpe folk. Sørg derfor helst for at noen gir beskjed til arbeidsplassen, pensjonistklubben, idrettsforeningen, bridgelaget, andre klubber eller foreninger som avdøde var medlem i... og også til ulike vennegrupper.

Man behøver selvfølgelig ikke ringe rundt selv, man kan gjerne be noen andre påta seg den oppgaven.

Arbeidsplassen får ta ansvar for å rydde opp i forretningsmessige avtaler.

Banken

Finn ut hvilken bank avdøde brukte. Hvis du ikke vet det, finner du kanskje kontoutskrifter, betalte regninger eller lignende. Det står også i selvangivelsespapirene. Husk det kan være flere banker.


Ring banken og avtal tid med en kunderådgiver så snart du orker. Spør om kontoer, bankboks, lån, aksjefond, forsikringer og annet som kan være av betydning.

Banken er vant med dette. De har rutiner for hvordan de håndterer situasjonen.

Ta med legitimasjon og skifte/uskifte-attest.

Bankkonto og bankboks

Avdødes bankkonto vil normalt ikke kunne disponeres av etterlatte før man kan fremlegge skifte- eller uskifteattest. Det kan likevel gjøres unntak hvis en av arvingene får skriftlig fullmakt av de øvrige arvingene til å ta seg av bankkontoen.

En bankboks skal bare åpnes med tingrettens samtykke eller en representant fra tingretten tilstede.

Forsikring

Livs- og pensjonsforsikringer ordnes som regel automatisk, dvs det kommer brev hjem til de etterlatte en tid etter dødsfallet.


Det er likevel fornuftig å gå nøye gjennom papirene til avdøde for å sjekke om det foreligger noe fra utenlandske eller private forsikringsselskap. Du kan gjerne ringe til livs- og pensjonsselskapene for å forsikre deg om at de er kjent med dødsfallet og ivaretar de etterlattes rettigheter.

Bolig- og innboforsikring, bilforsikring og lignende må ivaretas. Noe skal sies opp, noe skal overføres til andre, noe skal videreføres. Dette bør gjøres raskt, ikke minst fordi kostnadene løper videre så lenge man ikke har ryddet opp i dette. Regninger må betales. Ring gjerne selskapene.

Bolig/innboforsikring bør likevel absolutt ikke avsluttes før bolig evt er solgt og/eller innbo er fjernet fra boligen.

Posten

Hvis avdøde bodde alene, bør posten omadresseres til noen som kan håndtere praktiske ting. Kanskje bør posten også omadresseres midlertidig hvis enken/enkemannen ikke selv er i stand til å håndtere alt den første tiden.


Gå gjerne på postkontoret og snakk med en ansatt. De er vant med dette og har rutiner for å ta seg av situasjonen.

Ta med evt fullmakt, legitimasjon og skifte/uskifte-attest.

Telefon

Husk å avbestille både fasttelefon og mobiltelefon hvis ikke husstanden skal beholde disse. Bindingstid på abonnement vil bli frafalt av teleselskapet.


Boet må betale regningen for forbruk frem til avbestilling.

VIKTIG: Hvis boligen har alarm som går via fasttelefonen, må denne ikke avbestilles før boligen evt er tømt av de etterlatte!

Noen gjenlevende (enke/enkemann/familie) velger å la telefonen fortsatt stå på avdødes navn. Det kan være tungt å be om sletting, og en eldre ektefelle vil kanskje ønske å beholde telefonoppføringen slik den alltid har vært. Det er selvsagt helt greit, men da skal man være oppmerksom på at det kan komme adressert reklame til avdøde i fremtiden, fordi mange selskaper kjøper navn og adresser fra telefonkatalogen.

Medlemsskap og abonnement

Noen bør sørge for å stoppe alle medlemsskap og abonnement for avdøde.
  • Gå gjennom arkiver, betalte regninger og bankutskrifter for å finne faste utbetalinger. Banken kan også hjelpe til med dette.
  • Se etter medlemskort i lommeboken og vesken.
  • Kikk i blad- og avishauger for å finne abonnement.

F.eks: Treningssenter, golfklubb, idrettslag, aviser, ukeblader, fagblader, fadderskap (Plan etc), faste gavetrekk (Redd Barna etc), ideelle foreninger og klubber, Redningsselskapet, kosttilskudd-leveranser, bokklubber, filmleie og andre interesser.
 
Husk også fjernsynsabonnement (kabel, parabol, NRK) og internett.
 
Sjekk gjerne om avdøde hadde penger på konto hos Norsk Tipping. De vil se (u)skifteattest for å utbetale pengene. Noen ganger vil man også kunne få refundert medlemskap/abonnement som er forhåndsbetalt.
 
Ring så snart som mulig og kanseller alt som ikke husstanden ønsker å beholde.
 

Selvangivelse og skatt

Avdødes bo er ansvarlig for selvangivelse for det året vedkommende døde. Altså ikke bare året før, men også dødsåret. Den leveres på vanlig tid året etter dødsfallet.


Det skal betales skatt av pensjoner og andre inntekter for siste leveår.

Det er skattefritak for pensjonsinntekter for selve dødsfallsmåneden.

Hvis det fremdeles står formue på avdødes konti pr. 31/12 i dødsfallsåret (altså ved årsskiftet etter at vedkommende er død) skal boet også betale formueskatt.



Avdødes bo skal gjøres opp, og avdøde skal ut av skattemanntallet. Snakk med Likningskontoret og evt Skifteretten (hvis det ikke blir uskiftet bo).

Pass, førerkort etc

Alle legitimasjonskort skal makuleres. Man kan gjøre det selv, eller levere dem til politiet. Hvis man ønsker å beholde slike dokumenter som et minne, tar man dem med til politiet, som lager godkjente hull eller fjerner sentral id fra dem før man får dem tilbake.

Bankkort og kredittkort kan leveres i banken, eller man kan klippe dem opp selv.

NB: Det er lurt å vente med å makulere bankkortet til alle forhold i banken er ferdig oppgjort.

Rydde og kaste

Dette ordnes på ulike vis. Etpar ting man bør tenke på:
  • Medisiner etc samles sammen og leveres til et apotek. Ta alt sammen i en eske eller pose, og lever det inn, gjerne usortert. Lever heller inn for mye enn for lite.
  • Flere firma (f.eks Fretex mange steder) tilbyr løsninger for makulering av gamle dokumenter. Det betyr i praksis at de leverer en låsbar søppeldunk man kaster papirene i, og så makulerer (ødelegger) de alle dokumentene på en sikker måte. Dette koster selvsagt penger.
  • Hvis det finnes dokumenter som tilhører avdødes nåværende eller tidligere arbeidsgiver, bør disse kontaktes så de kan velge selv hva som skal skje med papirene.

Ikke kast papirene for tidlig. Sørg for å gå grundig gjennom dem først, selv om det kan være en tung jobb.
 

Ligningskontoret før evt salg av bolig

Det er klokt å kontakte ligningsvesenet før man evt selger bolig/hytte. Sjekk botid og skattekonsekvenser. Noen ganger kan det lønne seg å vente med boligsalget.


Man kan anmode om en bindende forhåndsuttalelse (se www.skatteetaten.no). Dette koster noen kroner, men kan være nyttig.

Salg av hus, bil etc

Noen i familien må utpekes til å håndtere det praktiske rundt evt salg av hus, bil og annet.


Hvis enke/enkemann sitter i uskiftet bo, og ikke selv står for det praktiske rundt salg av eiendeler, må den som skal ordne dette både ha fullmakt og en uskifteattest.

Det kan være fornuftig at evt andre familiemedlemmer blir orientert om hvem som får fullmakter, hvor lenge fullmakten er gyldig, og hvilket omfang den har. Så blir det mindre risiko for usikkerhet og familiekonflikter.

Leid bolig

Avdødes ektefelle og/eller barn som bodde sammen med avdøde i leid bolig, har lovfestet rett til å overta leieforholdet, selv om det stod i avdødes navn.

Hvis det ikke er ektefelle eller barn som skal overta den leide boligen, må arvingene si opp leieforholdet og tømme/rydde/vaske boligen. Man kan selvsagt bruke et firma til utvask og rydding.

Boligsalg

Dette håndteres som alle andre boligsalg, dvs vanligvis vha eiendomsmegler. Det er som regel fornuftig å rydde boligen (dele eiendeler) før den legges ut for salg. Den som skal ordne dette må ha evt fullmakt og evt uskifteattest.
Forsikring og evt boligalarm avsluttes etter at boligen er solgt.


Bilsalg

Hvis dere sier opp bilforsikringen før noen orker å selge bilen, må bilskiltene innleveres. Da må dere få prøveskilt på den før evt prøvekjøring og transport. Det får dere kjøpe hos Biltilsynet. Husk å levere inn evt bombrikke.

Ved bilsalg må salgsmelding signeres. Da må den som signerer legge frem skifteattest og legitimasjon. Hvis bilen er relativt ny eller nylig kjøpt, skal det være to deler av vognkortet (ett i bilen og ett i hjemmet). Dere må ha begge disse for å levere bilen til salgs.

Bilforhandleren (og evt Biltilsynet) kan hjelpe.

Arv og deling

Dette kan være et minefelt.

Man kan med fordel bruke litt tid på planleggingen, ta imot gode råd fra fornuftige mennesker i nærmiljøet, og lytte til andres erfaringer. Arvestrid har splittet mange familier. Det kan være forståelig når det gjelder større ting, kanskje, men det er dumt og trist å bli uvenner over et sett eggeglass fra en sydentur.
 
Du er arving hvis du er tilgodesett i avdødes testamente, eller hvis arveloven bestemmer det. Har ikke avdøde skrevet testamente, følger det av arveloven hvem som er arvinger. Arveloven har også bestemmelser om livsarvingers (barn og barnebarns) krav på arv.

  

Arveavgift

Den som mottar arv, plikter å betale arveavgift til staten. Det skal betales arveavgift dersom arvelateren var norsk statsborger eller bosatt i Norge. Det er den som mottar midlene, som har plikt til å betale avgift.
 
Utgifter til begravelse trekkes fra før arveavgiften beregnes. Man bør derfor ta vare på faktura/kopi fra begravelsesbyrå etc, så man kan legge disse ved arvemeldingen.

 

Arving

Barna til arvelateren (den døde) arver likt dersom ikke annet framgår av særskilte lovregler eller avdøde har skrevet testamente (se neste avsnitt). Hvis arvdøde ikke har livsarvinger, går arven til foreldrene hans/hennes. Har ikke avdøde verken livsarving eller ektemake, og avdødes far og mor også er døde, går arven til besteforeldra hans eller til livsarvinger etter disse (dvs avdødes søsken).
 

Livsarving

Arving i rett nedstigende linje (barn, barnebarn osv.). En livsarving har krav på pliktdelsarv, dvs. arvelateren kan ikke ved testament frata ham hele hans arverett. Merk: Dette betyr ikke at alle arvinger nødvendigvis har rett på samme arv. Arvelater (den døde) kan i testamente ha sørget for at en eller flere arver mer (eller mindre) enn andre. Men det finnes en minstearv som ikke kan testamenteres over til noen andre.
 

Dødsbo

Dødsbo er betegnelsen på alt det som den avdøde etterlater seg, både av formuesverdier og gjeld. Begravelsesutgiftene og eventuelle omkostninger ved å skifte - dele - dødsboet skal dekkes av dødsboets midler før alle andre gjeldsposter blir betalt.
 

Skifteretten må kontaktes raskt

Det haster å kontakte skifteretten etter et dødsfall.

Dersom noen skal sitte i uskiftet bo, må man få uskifteattest for å kunne håndtere en mengde formaliteter (banken, forsikringsselskap, evt salg av bil etc...). Denne kan man hente ved skifteretten så snart dødsattesten foreligger.


Sørg for å få 6-10 eksemplar av uskifteattesten, mange instanser ber om å få en original.


Offentlig skifte

Dersom arveoppgjøret blir komplisert, man mangler tillit blant arvingene eller man føler seg usikker på hvordan det hele skal gjennomføres, kan man be om offentlig skifte. Dette medfører noe kostnader, men i enkelte tilfeller kan det være klokt anvendte penger.

Her står det mer om offentlig skifte.
Hvis man først påbegynner et privat skifte, kan man likevel ombestemme seg underveis og be om offentlig skifte. Arvingene behøver ikke være enige om dette. Det er tilstrekkelig at én av arvingene stiller et slikt krav.

Se likevel reglene om uskifte (eget innlegg her).

Fullmakter

Den som skal håndtere formelle saker som vedrører eiendom, salg av bil/båt, bankkonti, skattemessige forhold, forsikring og lignende må ha fullmakt fra eventuelle andre etterlatte. Den som sitter i uskiftet bo, kan skrive fullmakt alene (f.eks kan en enke gi fullmakt til sin datter, eller lignende). Hvis boet skal skiftes, bør fullmakter signeres av alle involverte.


Uansett er det klokt å informere alle arvinger underveis før man får eller benytter seg av fullmakter.

Fullmakter skal følges av godkjent kopi av legitimasjon. Pluss skifte/uskifteattest.

Fullmakter kan med fordel være detaljerte og tidsbegrensede (for eksempel "håndtere skattemessige forhold frem til juni" eller "selge bil med reg.nr...."). Da er det minimal risiko for at enkeltindivider og -arvinger lar seg friste til å utnytte mulighetene som ligger i en fullmakt, eller for at de blir mistenkt for å gjøre noe slikt. Det kan være nyttig å begrense fullmakten ift selve oppgjøret eller gjøre den tidsbegrenset.

En fullmakt kan trekkes tilbake underveis hvis man ikke er komfortabel med hvordan prosessen håndteres av den som har fullmakten. Dette bør man i så fall gjøre skriftlig, og helst også med kopi til skifteretten.

Det kan være fornuftig å informere familien om de fullmakter som skrives, så ingen blir mistenksomme. Slik blir det mindre risiko for konflikter.

SkiftefullmaktFullmakt til å ferdigstille et skifte (arv/fordeling etc) er ikke det samme som fullmakt til å kommunisere med banken, selge hus/bil etc. Ved privat skifte av dødsbo skal denne fullmakten benyttes. Den kommer altså i tillegg til evt fullmakter for å håndtere praktiske forhold rundt boet.
Det behøver ikke være samme person(er) som har disse fullmaktene.

Folkeregister og dødsattest

Dødsattest skrives ut av lege eller sykehus. Kopi av dødsattesten vil man senere kunne få hos tingretten eller lensmannen. Dødsattesten er bl.a. nødvendig når man skal ha utbetalt livsforsikringer, og for å få uskifteattest.
Hvis noen dør brått eller uventet, eksempelvis ved en ulykke, har legen plikt til å underrette politiet. Det behøver ikke være noe "underlig" med dødsfallet for at legen skal rapportere det.

Folkeregisteret får automatisk melding når noen dør. Man behøver altså ikke gi beskjed.

Gå gjennom arkiver

Rett etter dødsfallet kan det være bra å se gjennom alle avtalebøker (også elektroniske), oppslagstavler, huskelapper og lignende. Dette kan være hjelpsomt med tanke på hvem som bør orienteres om dødsfallet, både for å kansellere avtaler og for å gi folk anledning til å delta i en evt begravelse.



Ikke kast noen av papirene til avdøde før noen har gått grundig gjennom dem. Her kan være informasjon om eiendom, forsikringspoliser, aksjer og andre ting av verdi. Hos noen kanskje også opplysninger om ukjente familieforhold. Se også etter testamente.

Ta vare på selvangivelser, alle skjøter / poliser / eiendomsbevis, helst også kvitteringer fra de siste årene. Vær oppmerksom på at de etterlatte må sørge for selvangivelsen for avdøde for det siste året.

Eventuelle jobbrelaterte papirer bør overlates arbeidsgiver.

Sende takkekort

Hvem sendte blomster?

Hvis man benytter et begravelsesbyrå, vil de samle inn alle kortene som følger med blomster og kranser. Disse får de etterlatte overlevert etterpå. Legg dem et trygt sted (en skål i stuen) sammen med kortene fra blomster som kommer hjem, kondolansebrev, og notater om andre oppmerksomheter fra venner og kjente. Legg gjerne frem 'gule lapper' og en penn ved siden av skålen, så er det lett å notere og ta vare på hvem som skal takkes.

Når man har oversikten over hvor mange hilsener som er kommet, kan man enten bestille ferdige spesiallagede kort via begravelsesbyrået eller et trykkeri, eller man kan bare kjøpe enkle kort selv i en butikk. Det er også mulig å bestille kort over internett. Da kan man selv designe både kort, bilde, tekst etc.

Det er viktig å avtale hvem som tar ansvar for denne oppgaven, så ikke alle tror at noen andre gjør det.

Husk å spørre hele familien hvor mange kort de vil sende. Det kan ha kommet hilsener til flere familiemedlemmer, og det kan være leit hvis ikke alle får anledning til å sende samme kort.

Hvis man får laget kortene, må man ta stilling til papir, illustrasjoner/pynt og tekst. Byrå/trykkeri kan gi forslag. Det er vanlig å få trykket noe slikt:


Med takk for all vennlig medfølelse i anledning XX XXXs død.

For familien,


- og så signerer den/de som enten har fått oppgaven for alle kortene, eller som kjenner giveren best.
Det kan være fint å sette seg ned og gå gjennom hilsener og blomsterkort, og så sende noen takkeord til hver enkelt. Hvis du ikke har adressene til alle, og du ikke har lett for å finne dem selv, spør noen du kjenner som har internett og printer. De fleste vil være glade for å kunne hjelpe til.

Takkekortene kan gjerne sendes ut i løpet av en måneds tid etter begravelsen.

Man kan selvsagt også takke med en annonse, via Facebook, på epost, per telefon eller ved eget fremmøte. Voksne og eldre mennesker vil som regel sette stor pris på et kort. Dersom man ikke ønsker å sende mange takkekort, går det selvsagt helt utmerket å kjøpe noen få vanlige hvite kort i en papirhandel, skrive dem for hånd og sende dem ut eller levere dem personlig.
Dersom det er uenighet i familien om hvordan dette skal håndteres, kan hver enkelt ivareta sine egne takk.


Skifte vs uskiftet bo

Dette er kopiert fra Vi over 60:


"Jeg vil i det følgende gjennom forskjellige alternativer:

1: Felleseie og kun felles barn

Kari og Per er ektefeller og har formuesordningen felleseie. De har tre felles barn. Per dør i en alder av 70 år etter å ha vært en tid på pleiehjem. Da ektefellene ikke har særeie og Per ikke har særkullsbarn, kan Kari velge om hun vil sitte i uskiftet bo eller skifte boet. Hun velger uskifte. For å få utstedt uskifteattest må hun sende en begjæring om dette skifteretten (tingretten). Svært ofte vil begravelsesbyrået hjelpe til med utfylling av dette dokumentet. Kari vil da motta en uskifteattest fra skifteretten (tingretten) innen kort tid etter at begjæringen er sendt inn.

Når Kari får utstedt en uskifteattest, disponerer hun fritt over uskifteboets midler med unntak av de begrensningene som fremgår av Arveloven. Kari kan nå få overført hele boligen i sitt navn, hun kan også selge boligen og kjøpe seg en mindre leilighet. Hun må også bruke uskifteattesten til å avslutte avdøde ektefelles bankkonti og overføre alle midlene i hans navn til seg. Videre må hun sende uskifteattesten til de forsikringsselskaper avdøde var knyttet til for å få utbetalt eventuelle forsikringer.


2: Felleseie uten barn

Marte og Tor har formuesordningen felleseie. De har ikke barn. De ønsker at det de etterlater seg skal gå til organisasjoner. De har derfor skrevet et gjensidig testament hvor lengstlevende først arver alt etter førstavdøde med fri rådighet over alle verdier, og at organisasjonene skal arve det hele når lengstlevende dør. Marte og Tor er glade i å reise. På en av reisene blir Marte plutselig syk og dør.

Tor sitter hjelpeløs igjen i utlandet. Heldigvis er reisen deres knyttet til et reiseselskap. Han får hjelp til det praktiske av reiseleder, som også hjelper til med å ta kontakt med forsikringsselskapet. Reiseforsikringen dekker det meste og Tor synes han får den hjelpen han trenger. I dette tilfelle blir belastningen ekstra stor for Tor, som blir stående ansvarlig for både å få sendt kisten hjem, ordne med begravelse og andre praktiske ting.

Tor, som er enearving etter testament, får i dette tilfelle utstedt en skifteattest hvor det fremgår at han arver alt etter Marte. Med hjelp av skifteattesten kan han overføre alle Martes eiendeler til seg, for så å kunne disponere over alle verdier så lenge han lever. Om Tor også kan skrive et nytt testament og endre bestemmelsene i det gjensidige testamentet, er avhengig av hva partene skrev i det første testamentet sitt.

3: Særeie med både felles og særkullsbarn

Simen og Sonja har også et langt ekteskap bak seg. Simen har særkullsbarn fra tidligere ekteskap. De har tre felles barn. Sonja har ingen særkullsbarn. Simen arvet en bedrift etter sin far. Bedriften er Simens særeie etter pålegg fra foreldrene. Da Sonja arvet sine foreldre, inngikk ektefellene en ektepakt hvor det fremgår at all arv hun har mottatt etter sine foreldre skulle være hennes særeie.

Simen ønsker at hans eldste sønn skal overta bedriften når han går bort. Samtidig ønsker han å sikre Sonja. Hun skal kunne sitte med den felles boligeiendommen så lenge hun lever. De tar kontakt med advokat for å få opprettet de nødvendige dokumentene som gjør at sønnen overtar bedriften når Simen dør og at Sonja kan sitte i uskiftet bo med både felleseiet og sitt særeie. Skulle Simen falle fra før Sonja, må hun sende inn Begjæring om uskifte til skifteretten (tingretten). I dette tilfellet må det føres opp hvilke verdier som er felleseie og hvilke som er Sonjas særeie. Simen har intet særeie som Sonja skal sitte i uskiftet bo med. Hun og arvingene må bli enige om hvilke forholdstall som skal settes når det gjelder felleseiemidler og Sonjas særeiemidler. Dette må de bli enige om og undertegne på i begjæringen til skifteretten (tingretten).

4: Felleseie og ingen felles barn

Tom og Trine har begge vært gift tidligere. Begge har særkullsbarn og formuesordningen felleseie. Etter at de begge er gått av med pensjon, begynner Trine å tenke hvilken økonomisk situasjon hun vil få hvis mannen hennes skulle falle fra.
Tom og Trine begynner å diskutere situasjonen og finner ut at Trine med sin pensjon ikke vil ha muligheter for å kunne overta leiligheten og utbetale Toms barn den arven de skal ha etter sin far. De tar derfor kontakt med særkullsbarna og får til en løsning som gjør at særkullsbarna undertegner på en erklæring hvor gjenlevende ektefelle kan sitte i uskiftet bo.
Tom dør før Trine. Trine tar da kontakt med en lokal advokat for å få en orientering om hva hun skal gjøre i denne situasjonen. Det er gått mange år siden de skrev avtale med særkullsbarna.

Skiftet eller uskiftet bo for Trine.

Formuessituasjonen for Trine og Tom er litt annerledes når Tom går bort, men hun ønsker fremdeles å sitte i uskiftet bo. Hun må da sende inn begjæring om uskifte til skifteretten (tingretten) – og vedlegger særkullsbarnas samtykke. Skifteretten (tingretten) vil i dette tilfelle utstede en uskifteattest til Trine.

Hvis Trine ikke skulle ønske å sitte i uskiftet bo fordi formuessituasjonen har endret seg siden testamentet ble skrevet, kan hun velge å skifte boet. I så fall må både hun og Toms særkullsbarn undertegne på en begjæring om privat skifte. Denne skal sendes skifteretten (tingretten) og de vil da få tilsendt en skifteattest Av skifteattesten fremgår det hvem som er arvinger. Hvis det ikke står noe annet i testamentet, vil Trine ha rett til arv med en fjerdepart av det Tom etterlater seg.

NB!

I de tilfeller hvor boet skiftes skal det sendes melding til Skattefogden. Skattefogden beregner arveavgiften. Gjenlevende ektefelle skal ikke betale arveavgift, men vær oppmerksom på at den verdien som settes på boligen hvis denne arves, vil være inngangsverdien ved et senere salg. Hvis man ikke oppfyller lovens krav til eier- og botid, kan det bli skatt på eventuell gevinst ved et senere salg."

Yngre ektepar

Dersom gjenlevende ektefelle er yngre, bør man tenke nøye gjennom om det er fornuftig i lengden å bli sittende i uskiftet bo. I løpet av noen år kan formuen øke, for eksempel gjennom økt boligverdi, egen inntekt eller arv for gjenlevende ektefelle. Hvis man sitter i uskiftet bo, må denne økningen senere deles likt med den avdøde ektefellens arvinger. Dette kan oppleves som svært urimelig ift for eksempel ny samboer, barn man har fått i ettertid av dødsfallet og lignende.

Gravsten og midlertidig skilt/støtte

En gravstein kan tidligst settes opp noen måneder etter begravelse av en kiste. Etter en urnenedsettelse må man vente 1-2 måneder før man setter ned en helt ny stein. Dette fordi jorden synker med tiden, og gravstenen settes opp først når jorden er fast og stabil.

Ved begravelsen/urnenedsettelsen settes det ned et skilt med navn på avdøde. Dette kan ha form som et kors, eller det kan ha en annen form. Spør begravelsesbyrået om hvilke muligheter de har. Hvis ingen sier noe til byrået om dette, vil de vanligvis velge et kors. Hvis man ikke ønsker et kors, går det helt fint med en annen form.

Gravstein / gravmonument / gravminne

Ulike gravplasser har litt ulike regler om gravsteiner. Noen er ganske strenge. Dersom man har et veldig spesifikt - og uvanlig - ønske om gravmonument, bør man forhøre seg om dette før man velger gravplass/kirkegård.

Hvis du ønsker et gravminne av f.eks tre eller metall, er det ingen lov mot dette, men du må igjen forhøre deg med gravplass/kirkegård før du bestiller.

Det er den enkelte kirkegård/gravplass som selv bestemmer sine vedtekter for f.eks høyde, bredde og vekt. Sjekk med dem før dere evt velger en egen stein, særlig hvis dere ønsker en naturstein.

Gravmonumenter er gjennomgående svært dyre. Det er lov å spørre om pris og be om å få rimeligere alternativ. Dersom man ønsker å finne en naturstein selv, eller ta en fra hagen eller hytta, går de stort sett helt fint, bare den er av en noenlunde akseptabel størrelse og form. Vær oppmerksom på at det likevel vil bli dyrt å få satt navn etc på steinen. Det er helt i orden å be om pris på ulike typer skrift, teknikk, evt dekor og lignende.

Hvis man vil bruke en familiegrav og føye et nytt navn til på gravstøtten, betaler man for arbeidet. Dersom det er lite plass igjen på steinen, eller man vil endre rekkefølgen på navnene (f.eks for at sist avdøde skal komme mellom to andre navn, så man f.eks ordnes etter fødselsdato, eller for å få et ektepar 'samlet' på gravstøtten) må hele eller deler av steinen slipes ned. Dette betyr igjen en ekstra kostnad. Spør først.

Varighet av rett til gravsted

Graven blir festet for 20 år. Hvis man ønsker å beholde gravstedet lenger, må man betale for dette. Hvis ikke, vil gravstedet bli benyttet til andre. Man kan ikke videreselge eller gi bort et gravsted.