Hva handler denne bloggen om?

Det er forbausende mye som må ordnes når noen dør. Samtidig har de etterlatte ofte nok med å håndtere følelsene som oppstår etter dødsfallet. Jeg har selv lett etter en håndbok eller huskeliste for å få litt kontroll over situasjonen. Ingen slik oversikt var tilgjengelig. Derfor lager jeg denne blogghuskelisten, så andre kanskje kan finne hjelp til å håndtere de praktiske forholdene i en vanskelig tid.

Klikk i menyen til høyre på siden for å få opp alle listeelementene.

Det er ca 40 tema her. Ikke alle synes i menyen til høyre. Skroll ned.
Hvis det er noe spesielt du lurer på, kan det være fornuftig å bruke søkefunksjonen.

NB: Innleggene fra 2013 (se nederst i menyen til høyre) er oppdatert i 2016.

Melde inn dødsfallet

Man kan melde det inn selv, eller bruke begravelsesbyrå til oppgaven.

Ved dødsfall skal den dødes nærmeste slektninger, ektefellen, eller andre som har vært til stede, straks gi melding til lensmannen, namsfogden, politistasjon eller tingretten. "Straks" betyr allerede samme eller neste dag. Her står det om hva man må gjøre hvis man melder det inn selv.


Melding gjøres ved personlig fremmøte (husk legitimasjon).











Eller bruk et begravelsesbyrå. Når du har kontaktet dem, sjekker de informasjonen din og videreformidler opplysningene enten til lensmannen eller tingretten.

Meldingen fremlegges der vedkommende dør (uavhengig av bosted).

Hvem skal ta ansvar for gravferden?

Som oftest blir man enige uten stor diskusjon, men det skjer at det oppstår uenighet i familier, f.eks ved gjengifte eller når man har andre litt kompliserte familiesituasjoner. Den som juridisk sett er den som sørger for gravferden, har myndighet til å ta avgjørelsene, selv om man er 'nedstemt' av familien forøvrig.

Derfor er dette regulert av Gravferdsloven. Der står det:


-  Alle som har fylt 18 år, kan lage en skriftlig erklæring hvor det fremgår hvem som skal ha rett til å sørge for gravferden. Erklæringen skal være underskrevet og datert. Denne erklæringen overstyrer alle andre rettigheter til å ta seg av gravferden.

-  Hvis avdøde ikke har gitt en slik skriftlig erklæring, er det de(n) nærmeste etterlatte over 18 år som har rett til å sørge for gravferden. Denne rettigheten er i denne rekkefølgen:
  1. Ektefelle eller "person som levde i ekteskapslignende eller partnerskapslignende samboerskap med avdøde da dødsfallet fant sted". Ektefellens rett faller bort hvis man var separert ved dom eller bevilling på dødstidspunktet.
  2. Barn
  3. Foreldre
  4. Barnebarn
  5. Besteforeldre
  6. Søsken
  7. Søskens barn
  8. Foreldres søsken
Hvis det er uenighet om hvem som skal sørge for gravferden, vil kommunen treffe den nødvendige avgjørelse ut fra listen over. Denne avgjørelsen kan ikke påklages.

-  Den som besørger gravferden skal gis anledning til å være ansvarlig for graven, med mindre noen etterlatte skriftlig krever spørsmålet avgjort av kommunen.

-  Dersom ingen sørger for gravferd, skal denne besørges av avdødes bostedskommune, eller om avdøde ikke hadde bopel her i landet, av den kommunen hvor dødsfallet fant sted. Kommunen kan kreve utgiftene ved gravferden dekket av dødsboet.

-  Når det ønskes kirkelig medvirkning ved gravferden, skal den som sørger for gravferden gi melding om man ønsker at gravferden skal avsluttes med kistebegravelse eller kremasjon og urnenedsettelse.
Hvis avdøde har uttrykt ønsker om disse tingene, bør man prøve å respektere ønskene.


Samtale med sykehus / helsepersonell

Ved ulykker og brå eller uventet død kan det etterpå være behov for å snakke med politi, lege, ambulansepersonell eller andre som kan svare på spørsmål og gi konkrete opplysninger om hendelsesforløp og dødsårsak. Det har man rett til. Det er bare å takke ja, evt gi beskjed om at man ønsker en samtale.


For noen føles det tryggest å være flere tilstede, evt ha med en venn, lege eller prest som støtte i en slik samtale.

Man kan også få en ny samtale på et senere tidspunkt. Det kan være vanskelig å fatte situasjonen rett etter dødsfallet, og det dukker kanskje opp nye spørsmål etter gravferden. Da kan man kontakte sykehus/lege/annet personell og be om å få en ny samtale.




Visning / syning

Noen vil kanskje se den døde. Det kan være fint med en siste stund sammen, særlig for de som kanskje ikke rakk frem i tide før dødsfallet.

Sykehuset, sykehjemmet, krematoriet eller begravelsesbyrået kan bistå med en syning etter at avdøde er stelt. Eventuelt kan man ha åpen kiste i kapellet eller et siderom i kirken / krematoriet / begravelseslokalet.

Det er også fullt mulig å ha avdøde hjemme en stund.


Du kan få spørsmål om du ønsker at han/hun skal ligge i en seng eller i en kiste under syningen.

Du kan få spørsmål om du ønsker at avdøde skal være kledd i likskjorte (som skaffes av de som steller) eller i egne klær (som dere selv må levere). Likskjorten er en pen hvit kjortel.

Hvis dødsfallet ikke har medført større skader på avdøde, vil han/hun se fredelig og litt voksaktig ut. Det er ikke skummelt for barn å delta. Rommet er lyst og ryddig og det er ofte tent stearinlys.

Noen vil kanskje ønske å ha en siste stund alene med avdøde. Det bør respekteres.
Ingen må føle press for å se avdøde hvis de ikke ønsker det.

Man kan trygt berøre avdøde (klappe på kinnet eller lignende).

Noen ord om begravelsesbyråene

Begravelsesbyråer har døgnvakt. Dvs man kan ringe når som helst. Ta helst kontakt med dem samme dag eller dagen etter dødsfallet. De vil komme til et møte med en eller flere av de etterlatte. Dere bestemmer selv hvor mange som skal delta på dette møtet.

Begravelsesbyrået kan hjelpe med svært mye:
  • kontakt med sykehus/sykehjem
  • visning/syning
  • kontakt med kirke/livssynssamfunn
  • kontakt med taler/prest/seremonimester
  • bestille lokaler
  • kiste
  • annonse
  • program
  • takkekort
  • blomster
  • forslag til sanger
  • musikere 
  • gravstøtte
  • etc.
Byrået vil legge frem en brosjyre eller lignende, hvor man kan se alt de har å tilby.

Byråene gjør en svært viktig jobb, men her er to "advarsler":

1. Det koster ganske mye å arrangere en begravelse. De fleste byråer har en grunnpris/pakkepris, og vil vise hva det koster å kjøpe noe ekstra ift denne. Merk: Denne prisen kommer gjerne frem litt sent i prosessen, og mange ønsker ikke å fremstå som gjerrige i en slik situasjon. Dermed kan den endelige regningen bli mye dyrere enn man kanskje har råd til. Slik behøver det ikke være.

Det er helt greit å be om priser underveis. Det er også helt greit å velge løsninger som ikke er øverst på prislisten. Og det er helt greit å gå gjennom listen når prisene er kommet for dagen, og stryke eller korrigere de bestillingene som byrået har notert.

2. Byråene gjør dette hele tiden. De har sine faste løsninger, som de synes er greie og praktiske. Det er lett å bli "presset" til å ta en standardløsning for begravelsen, for så å angre etterpå. Man er nedbrutt og under tidspress, og da er det enkelt å høre på fagfolkene.

Det er helt greit å be om alternative løsninger. Det er f.eks ingen orgelplikt i Norge, selv om organister og begravelsesbyråer kan gi inntrykk av at man må bruke orgelet. Det er absolutt ikke påbudt å følge standardoppsettet for seremonien.

Snakk med hverandre på forhånd om hvordan dere ønsker begravelsen/seremonien. Skriv det gjerne ned på en tydelig måte og gi det til byrårepresentanten, så det ikke er noen tvil. Be evt om tenketid til neste dag, og ta kontakt igjen.
Se ellers øvrige punkt om dette.

Ta vare på fakturaen

Utgiftene til begravelse etc trekkes fra før arveavgiften beregnes, så det er fornuftig å ta vare på kvitteringen fra begravelsesbyrået. Dere trenger også kvitteringer/fakturaer hvis dere skal søke om gravferdsstøtte eller penger til båretransport (se eget punkt her).

Samtale med taler / prest e.a

Dersom dere ønsker en seremoni arrangert av et tros- eller livssynssamfunn (kirken e.a), vil dere ha nytte av en samtale med representant for disse. Ved en kirkelig begravelse vil dere snakke med presten. Ved en humanistisk begravelse vil dere snakke med taleren.

Noen kjenner taleren/presten på forhånd. Ofte er det likevel slik at det er en ukjent person.

Mange av disse vil tilby å komme hjem til familien. Det kan være en god løsning. Det føles ofte tryggere å være sammen hjemme hos en selv, evt i avdødes hjem. Taleren/presten kan kanskje også få en bedre følelse med familien og forholdene rundt avdøde ved å komme på hjemmebesøk. Men man står fritt til å møte opp på et kontor isteden, hvis det føles riktigere.

Taleren/presten vil ønske å snakke om avdøde, litt om familieforholdene, og diskutere selve seremonien. Dere må fastsette dato og gå gjennom en mengde beslutninger:
  • Musikk, taler, rekkefølge, eventuelle religiøse tekster og salmer, og alt det praktiske.
  • I tillegg må dere bestemme hva taler/prest skal gjøre og si. Noen prester er veldig bestemte på hvilket rituale de vil bruke (inkludert bønner, salmer etc), andre er mer fleksible og romslige ift de etterlattes egne ønsker. Noen etterlatte velger å bytte kirke for å få en prest som aksepterer de valgene de gjør for begravelsesseremonien.
Siden taleren/presten gjør dette ganske ofte, og de har en hel del faste ritualer og rutiner, kan man oppleve at de legger ganske sterke føringer for hvordan seremonien skal gjennomføres. Det er derfor veldig viktig at familie/etterlatte (eller andre som skal ordne begravelse/seremoni) diskuterer alt sammen grundig på forhånd. Jo mer dere har besluttet, jo enklere blir det å få det som dere ønsker.
Taleren/presten bør først av alt spørre dere hvordan han/hun skal referere til avdøde i møtet med dere. Hvis han/hun ikke spør, er det helt greit å gi beskjed selv. Mange blir ukomfortable hvis en fremmed prest omtaler avdøde som "mor" eller "Anna" (eller fru Johnsen, for den saks skyld) uten videre. Hvis presten bruker en omtaleform som dere ikke liker, er det helt ok å si ifra ("vi sier 'mor' men vi vil helst at du sier 'Anna', siden du ikke kjente henne").

Du/dere vil også bli spurt om dere kan lage en liste med stikkord som kan bli utgangspunktet for en tale i selve begravelsen. Dere vil bli stilt en rekke spørsmål om avdødes liv, for at talen skal bli innholdsrik og representativ for avdøde. Det er likevel opp til dere å bestemme hva taleren skal fokusere på i talen.
NB: Det behøver ikke være presten som holder hovedtalen i en kirkelig begravelse. Dette kan godt gjøres av noen andre, f.eks en nær slektning av avdøde.

Det er svært fornuftig å skrive en liste før møtet over det man har bestemt seg for. Se også under "Seremonien" her.

Det er selvsagt mulig å få en ny samtale hvis dere etterpå ikke er tilfredse med den første.
Sørg for å få telefonnummeret til taler/prest før dere skilles ad.

Valg av kirke / samfunn / seremoniform

Tro- / livssynssamfunn

Man står fritt mht om det skal være en religiøs seremoni eller ikke. Begravelsebyrået hjelper til med å kontakte riktig menighet/livssynssamfunn hvis man selv ikke kjenner disse.

Alle kommuner skal ha tilgang på livssynsnøytrale lokaler til begravelser. De fleste krematorier er innredet slik at man kan be om å få dem tilpasset (så det f.eks ikke er et kors foran i lokalet) hvis man ikke ønsker en kristen gravferd.

Sted

Hvis dere ønsker en bestemt kirke eller annet lokale for seremonien, kan dere be om det. Det er ikke sikkert det lar seg gjennomføre, men det er alltid lov å spørre.

Dersom dere ønsker å begrave avdøde utenfor bostedskommunen, må dere søke om dette. Det kan bety at dere må betale noe mer for kostnadene ved begravelsen.

Begravelse utenfor eget livssynssamfunn

Tilsvarende må man påregne å betale mer hvis man velger å begrave noen utenfor det livssynssamfunnet de selv bekjente seg til. Hvis f.eks avdøde ikke var medlem av Den norske kirken, og man likevel velger en kirkebegravelse, vil det påløpe noen kostnader (til klokker, organist etc). Tilsvarende hvis avdøde f.eks var statskirkemedlem, og de etterlatte velger en humanistisk begravelse. Da vil man måtte betale litt for at Humanetisk forbund stiller med en taler.

Begravelse uten bistand fra livssynssamfunn

Det er fullt mulig å arrangere en begravelse/bisettelse uten hjelp fra et tro/livssynssamfunn. Man kan arrangere en sammenkomst, seremoni eller minnestund slik man selv ønsker, og gjøre arrangementene selv.
Det praktiske med kiste, transport, lokaler, annonse etc kan et begravelsesbyrå i så fall likevel ordne.



Program / sanghefte

Hvis dere ønsker det, kan dere lage et program / sanghefte til seremonien. Begravelsesbyrået lager dette (mot betaling), eller dere kan lage det selv. Her står dere fullstendig fritt. Dere behøver heller ikke ha noe hefte hvis dere ikke ønsker det.


Byrået vil tilby programhefter av ulike design og på forskjellig papir. De har forslag med og uten farger, med og uten pynt (kors, fugler, blomster, hjerter, natur...), med og uten fotografier, med ulike skrifttyper, ulike format.

Det kan føles ganske overveldende å skulle bestemme alt dette så fort. Samtidig har dere kort tid pga trykketiden. Det er derfor lett å la seg styre av byrået. Det er selvsagt helt ok, men man har rett til å utforme heftet etter eget hjerte.

Man kan ha bilde av avdøde i programheftet. Det er også helt i orden å ha andre bilder hvis dere føler det er riktig. Man kan evt ha en kort tekst: et ordspråk, et dikt, et lite minneord.

Det vanligste er å trykke programmet (hva som skal skje under seremonien) på én side i programmet, og sangtekster på en eller flere sider. Men her står man altså ganske fritt.


Det er vanskelig å bestemme antall hefter, siden man ikke vet hvor mange som kommer i begravelsen. Det er greit å diskutere dette litt og så gi beskjed når heftet er klart til opptrykk. Det er heller ingen katastrofe om man bommer litt på antallet.

Sørg for å få se korrektur før heftet går i trykken, så dere unngår feil. Be om å få feilene rettet.

Husk å avtale hvor/når heftet skal hentes eller leveres.

Det kan være klokt å utpeke noen til å dele ut heftet ved inngangen til seremonien. Barn, ungdom og unge voksne gjør gjerne denne oppgaven.



Dødsannonse

Hvis du benytter et begravelsesbyrå, vil de hjelpe til med dødsannonsen.

Byrået hjelper til med å huske alle familieforholdene (svoger/oldebarn etc). De foreslår formuleringer og oppsett. Du står likevel ganske fritt til å velge både ordlyd og oppstilling selv. Byrået vil også foreslå små vers og annet til å sette i annonsen. Du behøver ikke benytte disse, du kan gjerne velge egne ord, eller la være.

Noen opplever at byrået er altfor strenge eller tradisjonelle når de foreslår oppsett. De kjører sin egen mal og liker å gjøre det slik de pleier. Husk at det er deres annonse, ikke byråets. Dere bestemmer.

Merk: Du er ikke nødt til å annonsere. Man kan isteden be om en enkel linje-oppføring i avisen, evt droppe det helt hvis man ikke ønsker annonsering av dødsfallet. Linje-oppføringer står gjerne under "Dødsfall" og er vanligere i noen aviser enn i andre. Alle aviser vil likevel akseptere en slik oppføring.

Du kan annonsere i flere aviser, og du kan annonsere flere ganger i samme avis.

Øverst i annonsen er det oftest et lite symbol. Det kan være et uttrykk for livssyn (f.eks et kors eller et humanist-symbol), det kan være en blomst eller et hjerte, eller noe som var viktig for avdøde (en båt, et fly, en fugl...) eller noe helt annet. Eller man kan droppe symbolet fullstendig. Det er valgbart.
Noen aviser aksepterer fotografi av avdøde i annonsen. Spør byrået hvis du ønsker dette.

Annonsen koster penger. Du betaler pr millimeter. Det betyr at en høyere annonse, f.eks med mange navngitte slektninger, dikt/tekst etc, er dyrere. Det er ingen skam å bestemme seg for å begrense lengden på annonsen.

Noen ganger velger slektninger å ha separate dødsannonser for en avdød. Det er greit.

Du står temmelig fritt ang hva du vil skrive i annonsen, uansett hva et begravelsesbyrå måtte mene. Avisene forbeholder seg likevel retten til å nekte formuleringer som de finner upassende.
 

Minneord / nekrolog

Avisene har ulik praksis når det gjelder nekrolog/minneord. Noen aksepterer bare nekrologer fra innsendere som ikke er i nær familie med avdøde. Andre har ikke slike regler. Noen ønsker innsending direkte på nettet eller via epost. Alle har lengdebegrensning. Sjekk lokale regler hvis dere ønsker å sende inn minneord. Snakk gjerne med noen som kan tenkes å skrive noen ord.


Det kan være fornuftig å be om å få se gjennom minneordene før de sendes inn, det kan lett snike seg inn feil eller misforståelser hvis det skrives av noen utenfor familien.

Det er ingen plikt til å skrive minneord. 


Blomster

Blomsterforretningene har et stort utvalg i kranser, båredekorasjoner, oppsatser og buketter. De kan også bestilles pr telefon og over internett. Store kranser og kistedekorasjoner bør bestilles så snart som mulig, helst tre dager før seremonien. Men de fleste forretninger rekker å levere oppsatser og buketter hvis de får beskjed før klokken 12 dagen før seremonien.

Begravelsesblomster er gjennomgående kostbare, fra noen hundre kroner for en bukett, via 1.500-3.000 kr for en bårebukett (en stor bukett med bånd og tekst) eller krans, til opptil ca 6.000 kr for en kistedekorasjon. Det er lov å spørre om pris og helt akseptabelt å eventuelt be om en enklere løsning.

Familiemedlemmer går gjerne sammen om en krans eller bårebukett. Arbeidskolleger og klubber/foreninger likeså. Enkeltindivider og andre smågrupperinger sender gjerne bukett. Noen ganger velger de nærmeste å gå sammen om en stor kistedekorasjon, men det er ikke påkrevet.

Blomster til hjemmet

Hvis det står i dødsannonsen at man ikke ønsker blomster hjem, bør det respekteres.

Samtidig må de etterlatte akseptere og forstå at noen ikke har sett annonsen, bare fått muntlig beskjed om dødsfallet, og dermed sender blomster. Og noen har en så sterk trang til å gi noe til familien at de også sender blomster hjem. Det skal man bare takke for.

Blomster i kirken/krematoriet/seremonilokalet

De som er ansvarlige for begravelsen har rett til å bestemme over blomstene. Noen ønsker ikke blomster sendt til kirken. Det skal man respektere.

Noen velger å ikke ha blomster fremme i kirken/lokalet, særlig hvis man forventer veldig mye eller nokså lite blomster. Det er helt opp til de ansvarlige.

Hvis byrå/kirke ikke får noen spesiell beskjed, kommer de til å gjøre det slik de pleier. Det betyr en symmetrisk fremsetting av buketter i vaser, kranser på gulvet og rundt kisten, og andre blomster lagt på rad på gulvet nedover midtgangen (hvis det er en midtgang, og hvis det er mange buketter).

Derfor er det viktig å gi klar beskjed hvis man vil ha det annerledes.


Blomster på kisten

Blomsterbutikkene lager egne kistedekorasjoner. Disse er ganske store (og veldig dyre). Det vanligste er én kistedekorasjon oppå kisten. Om man ønsker det, er det likevel plass til to større dekorasjoner på en voksen kiste. Man kan også feste en dekorasjon (f.eks et hjerte) på enden av kisten. Men det er ikke påkrevet å ha noen slik kistedekorasjon.

I noen tradisjoner er det en del av seremonien at familien, evt både familie og venner, går opp og legger små buketter eller enkeltblomster på kisten. Disse blomstene kan gjerne være plukket i egen hage, og har som regel ingen innpakning eller vann. De kalles ofte for 'håndblomster'. Hvis dette skal inngå i seremonien, må det selvsagt avtales med byrå/prest/representant på forhånd. I tillegg bør man jo informere familie og venner om at det vil være en slik seremoni, hvis tanken er at disse skal kunne ha med seg blomster og delta.

Utgang

Hvis man skal bære ut kisten til slutt i seremonien, må evt blomster på gulvet flyttes til side. Dette ordner som regel byrået. I så fall står deltakerne bare stille og venter.

Hvis man ønsker at familie og/eller venner skal bære blomster med seg ut av kirken/lokalet, bør dette avtales på forhånd, så de vet hva som forventes. Det er ikke nøye hvem som tar hvilke blomster! Det kan være vakkert at de som sitter langt foran bøyer seg ned på vei ut bak kisten og tar med seg blomstene ut av lokalet, og enten tar dem med til gravstedet eller legger dem utenfor på anvist sted.

Hvis kisten skal senkes i graven, bærer man blomstene helt frem, og legger dem på jordhaugen. Hvis kisten bare skal bæres ut i bilen (f.eks for kremering eller begravelse et annet sted), følger blomstene med i bilen. Byrået tar seg av dem videre.

Hvis det er en kremering, vil byrået se til håndteringen av blomstene dersom ikke annet er avtalt. Man kan likevel gjerne ta med blomster ut av krematoriet og plassere dem utenfor, dersom dette er ønskelig. Hvis urnegravstedet er gjort klart, f.eks hvis urnen senere skal settes i en familiegrav, kan de nærmeste gjerne ta meg seg blomster og legge på gravstedet før de forlater stedet.
Dette bør i så fall avtales med både krematorium/byrå og nærmeste etterlatte på forhånd, så det ikke blir forvirring utenfor dørene.


Ta med blomster til minnestund eller hjem?

Det er ingen regel som sier at blomstene må bli med til graven. Hvis familien ønsker å ta med seg vakre blomsterbuketter og oppsatser videre, til en minnestund eller til hjemmene, er det helt i orden.

Hvis bukettene skal tas med hjem, bør de fraktes dit straks etter seremonien, så de kan komme i vann. Det er trist å se visne blomster neste dag. Ofte skal man til en minnestund etterpå. Det er lurt på forhånd å utnevne noen som kjører hjemom med blomstene mens alle reiser til minnestunden. Dette kan f.eks være en god venn eller en slektning som ikke er blant de aller nærmeste. Hvis man ønsker dette, og tror det kommer mye blomster, er det lurt å fylle litt vann i bunnen av badekaret (eller noen bøtter) på forhånd. Da kan blomsterbukettene bare settes i badekaret i full fart, så den som kjører dem hjem, kommer seg videre til minnestunden. Så kan man ordne med vaser senere.

Kransene skal følge kisten til graven. Ved en kremasjon kan kransene bæres til urnegraven hvis den er valgt og klargjort på forhånd. Hvis ikke, kan kransene etterlates på kisten i krematoriet, så tar krematoriepersonellet seg av dem etterpå.

Liste over givere

Hvis man bruker et begravelsesbyrå, vil de samle sammen kort fra buketter og kranser. Disse får man etter seremonien. Det er altså ingen grunn til å bekymre seg over dette underveis. Hvis man ikke bruker byrå, må man snakke med kirken/krematoriet på forhånd om hvordan dette skal ivaretas.

Sett gjerne frem en skål eller lignende hjemme, og legg kort og hilsener i denne såsnart dere har dem i hus. Ellers forsvinner de lett. Dette er fint å ha hvis man skal sende takkekort. Her kan man også legge kort fra blomster og hilsener som kommer direkte til hjemmet.



Seremonien

Her er noe av det man må bestemme seg for:

  • Skal det være en religiøs seremoni, humanistisk, eller helt privat/nøytral seremoni
  • Begravelse eller kremasjon
  • Musikkønsker (valg av sanger, melodier; solister, kor, organist, evt CD; vil dere ha religiøse sanger eller helt annen musikk; skal kanskje noen i familien synge?)
  • Taler (av familie, venner, prest, annen taler?)
  • Skal det skje noe spesielt (lysbilder, prosesjon, lystenning, blomsterpålegging?)
  • Skal det være blomster i kirken? i så fall hvor?
  • Skal kranser legges på kisten under seremonien, og i så fall av hvem
  • Rekkefølge på det som skal skje
  • Skal det være program/sanghefte, hvem skal i så fall dele ut dette, hvor mange deltakere regner dere med at kommer
  • Skal kisten bæres ut eller bli stående på podiet
  • Hvem skal evt bære kisten, og hvor (ift kisten) skal de gå
  • Skal man bære ut blomstene etter kisten
  • Hva skal evt skje ute ved graven (nedsenking, tale, sang, blomsternedlegging?), og hvem skal evt gjøre noe
Hvis dere bruker byrå, er det greit å ha diskutert gjennom endel av dette på forhånd, så dere får avklart eventuelle uenigheter før dere møter byråets representant. Byråene har 'standardløsninger' som de vil foreslå ("de fleste pleier å...") og det er vanskelig å tenke fritt i en slik samtale.
Hvis prest/livssynsrepresentant skal tale om avdøde, bør vedkommende også få endel konkret informasjon. Tenk gjennom hva dere ønsker skal bli sagt fra talerstolen. Dere kan også velge å la et familiemedlem eller en venn gjøre dette. Be i så fall gjerne om mikrofon.

Dersom dere velger kirke/prest, vil vedkommende som regel insistere på å holde en tale. Men minnetalen kan likevel holdes av en annen. Det er dere som bestemmer. 

Hvis dere velger kirke, vil dere også de fleste steder få beskjed om at dere er nødt til å bruke organist. Dersom dere absolutt ikke ønsker organist, må dere være veldig tydelige på dette.
En merknad til bæring av kisten: Det er mest vekt i hodeenden av kisten. Det kan være svært slitsomt å bære der. Derfor bør helst voksne menn ta plass bakerst ved kisten (den bæres ut med fotenden først), mens kvinner og unge mennesker går forrest.

Minnestund

Det kan være godt å møtes etter seremonien.
Man behøver likevel ikke arrangere minnestund. Man ser ofte i dødsannonser at 'minnestunden avsluttes ved graven'. Det kan bety at alle deretter går hver til sitt, eller at de nærmeste vil gå til en lukket minnestund uten andre deltakere. Begge deler er helt akseptabelt.

Hvis det ikke står noe i annonsen, vil kanskje endel av deltakerne i begravelsen forvente at de kan bli med på en minnestund etterpå. Det kan være nyttig å snakke med noen nøkkelpersoner på forhånd, så folk vet om de skal bli med videre eller ikke. Man kan også be en venn eller to om å sørge for at deltakerne får beskjed der og da, så man selv slipper å si nei til noen.

Hvem skal delta

De etterlatte bestemmer selv hvor mange som skal delta. Mange steder er det likevel lokalt innarbeidede 'regler' for hvem som skal være med på en minnestund. Snakk gjerne med andre i lokalmiljøet om hva som er vanlig, hvis du ikke har vært med på begravelser der på en stund.

Hvis man skal ha servering under minnestunden, er det svært praktisk å telle opp deltakerne på forhånd. Be noen i familien om å ringe rundt og invitere. Mange tror at "alle vet jo at de skal komme", mens mange slektninger kanskje ikke tror de kan komme hvis de ikke er spurt på forhånd. Slikt kan det bli triste gnisninger av. Sørg derfor for at folk blir invitert og at de svarer. Da er det mye lettere å planlegge både sitteplasser og servering, og ingen behøver å bli unødig skuffet.

Hvis avdøde hadde stor omgangskrets og seremonien er annonsert, må du regne med at noen av de fremmøtte likevel vil ta det for gitt at de kan bli med til minnestunden. Ta derfor høyde for at dere kan bli noen flere enn du har fått bekreftet.

Annonsering

Hvis man ikke skal ha minnestund, eller ønsker å begrense deltakelsen til de som er invitert på forhånd, kan man gjerne skrive noe om dette i dødsannonsen. "Seremonien avsluttes ved graven" eller lignende er helt akseptabelt.

Hvor skal det foregå

Minnestund er oftest hjemme hos familien eller i et forsamlingslokale/spisested. Men det er ingen regler som sier at det må være slik; man står fritt til å arrangere minnestunden der man ønsker det.

Dødsfall er ofte uventede, og begravelsen skal skje i løpet av en ukes tid. Det er ikke enkelt å arrangere noe på så kort tid. Det enkleste er å benytte et sted eller en arrangør som gjør dette regelmessig. Det betyr gjerne en restaurant eller et forsamlingshus/bedehus, klubblokaler eller lignende. Disse har ofte kontakt med cateringfirma som kan sørge for mat og drikke. Spør gjerne om pris før dere avtaler. Restauranter tar som regel betalt per person. Hvis dere benytter andre lokaler, bør dere be om pris inklusive rengjøring etc. Det kan fort bli dyrt, så gjør en nøye vurdering av hva dere ønsker å gjøre.

Man kan gjerne arrangere minnestund hjemme. Det kan være lurt å få hjelp til dekking, servering og rydding. Det er kanskje noen ungdommer i nabolaget eller ute i slekten som vil ta et slikt oppdrag for litt lønn. Da kan man få levert både kald og varm mat utenfra hvis man ønsker det.

Husk duker, lys og servietter. Dere kan ta med blomsterbukettene fra kirken/krematoriet hvis dere vil. Men merk at det ikke er god tone å ta med seg kranser eller bårebuketter, dvs buketter med bånd, de er å regne som blomster til avdøde; buketter uten bånd kan derimot regnes som blomster til de etterlatte, og de kan man gjerne ta med seg hjem.

Servering

Det er ingen regler for hva som skal serveres. Hvis antallet deltakere er usikkert på forhånd, er det også vanskelig å beregne mengdene. Husk at folk kommer ikke først og fremst for å spise. Det er ingen katastrofe om det er litt lite (eller mye) mat.

Det vanligste er smørbrød og kake, men man kan svært gjerne velge annerledes. En suppe eller en annen enkel varmrett, buffet, eller noe som avdøde likte godt? Det er helt i orden å gjøre det personlig, enten man vil servere sodd, varme pølser, indisk mat, taco, pizza, kalkun... eller bare kake.

Man står også fritt til å servere øl eller vin til minnestunden, hvis det føles riktig.

Ofte vil slektninger av avdøde ønske å ta med kaker til minnestunden. Det er en hyggelig gest og alltid akseptabelt. Gi beskjed til stedet hvor minnestunden skal arrangeres hvis dere har med egne kaker, så ordner de med tallerkener og bestikk (som regel mot et gebyr per person).

Hvis minnestunden arrangeres hjemme kan man bestille mat utenfra, eller man kan lage den selv. Man kan også be slektninger om å bidra.

Taler

Avtal gjerne med noen på forhånd at de holder en minnetale.

Men man bør også tillate at deltakerne sier noen ord uten at det er varslet. Mange kan føle trang til å dele sine tanker og minner om avdøde.

Det er ingen regler som forbyr morsomme historier om avdøde i talene. Gjør det personlig.

Sang og musikk

Det kan være fint å synge eller spille dersom det oppleves riktig. 



Klær

Avdødes antrekk

Byrået kan sørge for liksvøp, eller avdøde kan bli begravet i egne klær. Liksvøpet er et enkelt og pent hvitt antrekk. Hvis man velger avdødes egne klær, skal man være oppmerksom på at det er regler rundt dette. Alt man legger i graven skal være nedbrytbart.

Det er ikke tillatt å la avdøde ha på seg armbåndsur, smykker eller lignende hvis man skal begrave kisten. Det skal ikke ligge verdigjenstander i jorden på kirkegården. Man kan derimot be om at brev og mindre gjenstander får bli med i kisten. Mange barn vil gjerne legge et lite kosedyr eller lignende i en kjær slektnings kiste. Snakk med begravelsesbyrået om dette.

Ved kremasjon er det i orden at avdøde beholder f.eks gifteringen på, hvis de etterlate føler det er riktig.

Klær i begravelsen

Man behøver ikke være sortkledd, men pene mørke klær er vanlig, hvis ikke familien spesifikt har bedt om noe annet (se under). Hatt og slør brukes sjelden i Norge.

Husk å finne frem og gjøre klar antrekk, sko og yttertøy for hele familien minst en dag før begravelsen. Det blir veldig mye stress å skulle ordne det samme formiddag. Puss skoene dagen før, alle ser ned i en begravelse - og da er det leit å stå der og tenke på at man glemte skopussen.
Legg papirlommetørkler i lomme/veske på forhånd, gjerne flere enn du selv behøver.
Husk lesebrillene.

Om klær i dødsannonser

Noen ganger ser man i dødsannonsen tekster som f.eks "kom gjerne i lyse klær". Slikt kan man gjerne skrive, hvis man har slike ønsker.



Stell av graven

Rett til å beholde gravstedet

Man har graven vederlagsfritt i en friperiode på 20 år. Hvis den deretter skal fornyes, må man feste den for ti år av gangen, mot betaling. Hvis man ikke gjør dette, kan graven bli fristilt for gravlunden.

En person skal være ansvarlig for gravstedet. Vedkommende har myndighet over hva som skal skje med gravstedet (om det f.eks skal forlenges i variget), om det skal opprettes gravstellfond, og om det skal kunne settes ned flere urner i graven dersom det er en urnegrav, evt en urne i en kistegrav. Hvis vedkommende selv dør, går denne oppgaven videre til arvingene, som så evt kan gi den videre til andre.

Dersom det er en urnegrav hvor flere urner etterhvert blir satt ned (familiegrav), teller man 20 år fra den siste urnenedsettelsen.


Reservere gravplass
Noen gravlunder tillater at man fester gravplassen ved siden av til f.eks gjenlevende ektefelle. Da må man betale festeavgift for den tomme gravplassen.

Gravstellsbetaling eller -fond

De fleste kirkegårder/gravlunder gir mulighet for å betale en årlig avgift, evt opprette et fond, for å betale for fremtidig stell av graven.

Det kan være greit å lage et fond i forbindelse med skifteoppgjøret, så alle kan være med og betale hvis de ønsker det. Dette sikrer at gravstedet er velstelt i mange år fremover.

Dette kan være en fin løsning hvis de etterlatte ikke bor i nærheten av gravstedet, eller av andre grunner ikke kommer til å besøke og vedlikeholde graven.

Dette ordnes enklest gjennom Kirkevergen eller ved å søke på "stell av grav" + stedsnavn på internett.


Ingen kan nekte noen å legge blomster på en grav. 

Begravelse eller kremasjon?

Tidsfrister

Dersom avdøde ikke er blitt kremert, skal gravlegging skje senest 10 virkedager etter dødsfallet. Kremasjon skal også skje senest 10 virkedager etter dødsfallet. Dersom avdøde er blitt kremert, skal gravlegging skje senest 6 måneder etter dødsfallet.

Politiet og Kirkelig Fellesråd kan begge utsette disse fristene. Krematoriet skal varsle politiet senest tre dager før kremasjonen (i tilfelle politiet har grunn til å ville utsette kremasjonen). Kirkelig Fellesråd kan tillate forsinket begravelse/kremasjon dersom spesielle forhold gjør det rimelig. 


Rett til å velge

Den som har fylt 15 år, kan selv bestemme om han/hun ønsker kremasjon. Det må gjøres skriftlig, og erklæringen skal være datert og signert. I så fall skal det respekteres.

Hvis det ikke finnes noen slik erklæring, bestemmer de etterlatte (se "Hvem sørger for begravelsen"). Men hvis man vet at kremasjon var i strid med avdødes religiøse overbevisning eller ønske, skal man ikke velge kremasjon.

Hvis man ikke bruker begravelsesbyrå, må begjæring om kremasjon fremsettes til krematoriet av den som sørger for gravferd. Denne må også fremlegge legeerklæring om dødsfallet.


Hvordan skjer kremasjonen?

Kremasjon skal skje i godkjent krematorium og senest 10 virkedager etter dødsfallet. Urnenedsettelsen kan vente inntil 6 måneder. Man kan av praktiske årsaker ikke kremere og sette ned urnen samme dag.

Ved kremasjon brennes ikke blomstene på kisten. Disse kan man bære til gravstedet (hvor urnen senere vil bli satt ned) som en del av seremonien, hvis man ønsker det.

Før kremasjonen legges det en kalkstensbrikke med avdødes navn oppå kisten. Den følger med i kremasjonen, og er like hel etterpå. Slik er man helt sikker på at asken ikke blir forvekslet.

Begravelsesbyrået vil spørre om hva man ønsker.


Alternativt gravsted?

I utgangspunktet skal urnen nedsettes på et godkjent sted (gravplass).

Når særlige grunner foreligger, kan fylkesmannen gi tillatelse til at private får anlegge gravplass på egnet sted for nedsetting av askeurne. Fylkesmannen kan sette vilkår for tillatelsen.

Du kommer ikke til å få tillatelse til å sette urnen på peishyllen eller grave den ned i rosebedet.



Spre asken?

Det er avdødes ønsker som teller. Fylkesmannen kan etter søknad fra person som har fylt 15 år, gi tillatelse til at asken blir spredt for vinden. Tillatelse kan også gis hvis det godtgjøres at avdøde ønsket askespredning. For eksempel hvis man kan vise til at avdøde uttrykte dette klart og tydelig foran familie, helsepersonell eller lignende.

Fylkesmannen kan sette vilkår for tillatelsen. I praksis betyr det som regel at man bare får spre asken i øde områder, over vann, skog eller vidde. Det blir ikke gitt tillatelse til å spre aske i små ferskvann eller elver, heller ikke på steder med mye småbåttrafikk eller strender. Spredning nær bebyggelse, feks ved egen hytte, er ikke tillatt.

Ved askespredning kan man ikke kreve kirkelig medvirkning, men det er lov å spørre presten hvis man har et slikt ønske. Man kan avholde Humanistisk gravferd ved askespredning.


Bekreftelse

Noen fylkesmenn krever at man etter spredningen sender inn en erklæring fra to vitner om at spredningen har skjedd i henhold til tillatelsen, og at den tomme urnen er blitt innlevert til krematoriet eller til kirkegårdsmyndighetene. Praksis varierer fra sted til sted.


Gravsted og evt urnenedleggelse

Man har rett til gravsted i kommunen hvor avdøde bodde. Ved søknad kan man få gravsted i en annen kommune isteden, for eksempel der hvor familien bor. Dette er regulert i Gravferdsloven.

Man kan ikke kreve en helt spesifikk gravplass, men man kan spørre. Hvis man ønsker å bruke samme gravsted som en tidligere avdød, må familien (den som er gravplassansvarlig) kontaktes. Gravplassen / kirkegården er behjelpelige med å ordne dette. En urne kan også nedsettes i en kistegrav (hvor f.eks et annet familiemedlem er begravet tidligere) og i en tidligere urnegrav.

Noen gravplasser/kirkegårder har også et tilbud om en minnelund. Det innebærer at avdøde ikke har egen grav med egen stein, men at navnet isteden kan stå på en plakett i minnelunden. Da har man fortsatt et sted å gå til, uten ansvar for et eget gravsted med stein etc. Mange synes dette er like fint.

Dere vil bli spurt om hvem som skal være gravstedsansvarlig. Dette er en reell oppgave med myndighet (over graven).

Dersom ingen sørger for gravferd, skal denne besørges av kommunen hvor avdøde hadde bopel ved dødsfallet, eller om avdøde ikke hadde bopel her i landet, av den kommunen hvor dødsfallet fant sted. Kommunen kan kreve utgiftene ved gravferden dekket av dødsboet.

Begravelse og gravstein/gravstøtte

Gravsteinen kan ikke plasseres før gravstedet har hvilt en stund, så jorden får satt seg. Derfor vil det stå en gravstedsmarkør (brett, kors e.l) med navn på graven isteden for stein ganske lenge. Dere velger selv hvaslags markør som skal brukes.

Urnenedsettelse

Rett etter en kremasjonsseremoni kan man naturlig nok ikke gjennomføre en noe gravfesting/senking. Først må avdøde kremeres og urnen gjøres klar. Det tar litt tid.

Urnen skal nedsettes innen seks måneder. Byrået eller krematoriet vil ta kontakt og minne dere på dette når det nærmer seg, hvis dere ikke har valgt tidspunkt selv først. Noen velger å gjøre dette til en egen seremoni. Andre overlater til byrået å sette ned urnen på egen hånd, uten fremmøte av de etterlatte. Det er helt valgfritt.

Hvis man vil delta i urnenedleggelsen, står man veldig fritt til å velge hva som skal skje. Man kan ha med blomster, planter, kranser, lykt, minnegjenstander eller annet. Eller man kan la det være. Kanskje noen vil si noen ord, kanskje man vil møtes etterpå hjemme hos noen, på en restaurant, eller bare gå en tur sammen.

Byrået (eller gravplassen) sørger for det praktiske. De graver hullet på forhånd, og møter til avtalt tid med urnen.

Urnen er tung, overraskende tung for de fleste. Den kommer som regel innhyllet i et nett, som også fungerer som et løftehåndtak. Innenfor nettet er urnen merket med avdødes navn og dødsdato. Dette må bekreftes på stedet, så man er sikker på at rett urne er i graven. Dersom noen av de etterlatte ønsker det, kan de selv senke urnen i graven, og eventuelt grave over hullet. Byrå/gravstedsrepresentant har med seg en liten spade til å bre jord over med.

Askespredning

Asken kan alternativt spres over vann eller i høyfjellet. Man må søke om tillatelse. Dette forutsetter at man kan godtgjøre at avdøde selv ønsket spredning, og at avdøde var over 15 år. Dette er regulert i lovverket.

Det er ikke tillatt å legge asken i hagen, på hytta eller tilsvarende steder.

Man skal være oppmerksom på at hvis man velger å spre asken, bør man ha med seg noe å tørke hendene på etterpå, hvis man ikke bare velger å tippe urnen. Asken er litt vanskelig å bare børste av hendene. Det går fint an å ha med en skje eller øse.

Stell av gravstedet

Man har graven vederlagsfritt i en friperiode på 20 år. Hvis den deretter skal fornyes, må man feste den for ti år av gangen. Hvis man ikke gjør dette, kan graven bli fristilt for gravlunden. Dersom det er en urnegrav hvor flere urner etterhvert blir satt ned, teller man 20 år fra den siste urnenedsettelsen.

De fleste kirkegårder/gravlunder gir mulighet for å opprette et fond for å betale for fremtidig stell av graven. Det kan være greit å gjøre dette i forbindelse med skifteoppgjøret, så alle kan være med og betale hvis de ønsker det. Dette sikrer at gravstedet er velstelt i mange år fremover. Dette kan være en fin løsning hvis de etterlatte ikke bor i nærheten av gravstedet, eller av andre grunner ikke kommer til å besøke og vedlikeholde graven.

Kontakt kirkevergen eller søk på nettet etter "stell av gravsted" + stedsnavn.



Gravferdstøtte, NAV mfl

Trygdekontor / NAV får automatisk beskjed når noen dør. Man behøver altså ikke melde fra til disse.

Gravferdstønad

Man kan søke NAV om økonomisk støtte til gravferd (og evt båretransport). Her er det mer informasjon. Det er ingen skam å søke om slik støtte!

Stønaden er behovsprøvet. Skjema får man hos NAV eller på nettsidene deres, se på linken over. Der er det også en veiledning.


Gravferdsstønaden blir behovsprøvd. Per januar 2016 kan det gis opptil 22 723 kroner til å dekke faktiske og nødvendige utgifter til gravferden.

"Når avdøde var over 18 år blir tillegget avkortet mot formue og tjenestepensjon som blir utbetalt til avdøde for måneden etter dødsfallet, samt forsikringsbeløp og lignende som blir utbetalt som følge av dødsfallet."

Når avdøde var under 18 år blir det uansett gitt en gravferdsstønad med opptil 22 723 kroner til dekning av faktiske utgifter til gravferden.

Båretransport

"Når et medlem i folketrygden dør i Norge og båren med den avdøde må transporteres over en strekning som er lengre enn 20 km, blir nødvendige utgifter til transport (ut over en egenandel på 2272 kroner) dekket til nærmeste naturlige gravplass i forhold til det stedet avdøde var bosatt.
Det gjelder særlige regler når dødsfallet skjer utenfor Norge. Det er også særlige regler når dødsfallet skyldes yrkesskade. Det skal betales egenandel også når avdøde er under 18 år."


Hvordan søker du?
Du kan finne søknadsblanketten via denne linken.
Søknadsblanketten innholder en orientering og veiledning. Det er viktig at du leser dette før du fyller den ut. Blanketten leveres i utfylt stand til NAV lokalt.

Be gjerne ditt lokale NAV-kontor om hjelp til dette.


Fagforeningsmedlem?

Mange fagforeninger gir gravferdsstøtte hvis et medlem er død. Sjekk gjerne om avdøde var fagorganisert, og ta kontakt med fagforeningen. Det er alltid helt greit å spørre.

Informere venner og kjente

Dette er tungt og vanskelig, men det må gjøres.

Det er selvfølgelig helt greit å be noen du stoler på om å ringe rundt for deg.

Lag en liste. Først er det familien, så er det andre kjente. Spør gjerne flere andre om hvem som bør få beskjed. Tenk gjennom hvem som var i avdødes omgangskrets. Se på telefonloggen (på mobiltelefon etc) hvem avdøde har vært i kontakt med de siste månedene, det kan være mennesker du kanskje ikke kjenner selv. Likeledes kan dere gå gjennom avdødes avtalebok og kontaktliste (papir/pc/nettbrett/mobil) for å se om det er noen dere kan ha glemt. Det holder som regel å kontakte en person i hver 'krets' og be dem gi beskjed videre.

Husk at mange kanskje vil ønske å møte opp i begravelsen eller sende blomster. De vil bli lei seg hvis de oppdager dødsfallet først senere. Det er bra å hjelpe folk. Sørg derfor helst for at noen gir beskjed til arbeidsplassen, pensjonistklubben, idrettsforeningen, bridgelaget, andre klubber eller foreninger som avdøde var medlem i... og også til ulike vennegrupper. Be gjerne folk om å fortelle det videre.

Hvis det er mulig, er det best å være ferdig med dette to-tre dager før begravelsen, slik at folk har mulighet til å endre planer så de kan delta.


Avlyse avtaler og gi beskjed til forbindelser

Det er ikke påkrevet å avlyse avdødes avtaler. Og det er tunge telefoner å ta. Men hvis man orker, er det en fin gest å gjøre dette på vegne av avdøde.

Gå gjerne gjennom avtaleboken, enten den er i papir eller i elektronisk format på jobb, på nettbrett/mobil eller hjemme. Se gjennom oppslagstavler, lapper og huskelister.

Det kan være tannlege, kiropraktor, lege, frisør, advokat, revisor, klubber og foreninger, håndverkere, leveranser av bestilte varer, lunsjavtaler, selskap, og mange andre ting. Hvis det bare står 'frisør' og du ikke vet hvilken frisør det gjelder, har du selvsagt ingen plikt til å streve med å finne det ut. Men hvis du vet hvem det er, er det fint om du eller noen andre ringer og gir beskjed. Det kan føles godt å gjøre denne siste tjenesten for den avdøde.

Husk at mange kanskje vil ønske å møte opp i begravelsen eller sende blomster. De kan bli lei seg hvis de oppdager dødsfallet først senere. Det er bra å hjelpe folk. Sørg derfor helst for at noen gir beskjed til arbeidsplassen, pensjonistklubben, idrettsforeningen, bridgelaget, andre klubber eller foreninger som avdøde var medlem i... og også til ulike vennegrupper.

Man behøver selvfølgelig ikke ringe rundt selv, man kan gjerne be noen andre påta seg den oppgaven.

Arbeidsplassen får ta ansvar for å rydde opp i forretningsmessige avtaler. Men man bør absolutt gi evt arbeidsgiver snarlig beskjed om det som er skjedd.


Banken

Dette haster litt, siden det kan være nødvendig å disponere avdødes penger til å betale regninger for boet mens man gjør skiftet ferdig.

Finn ut hvilken bank avdøde brukte. Hvis du ikke vet det, finner du kanskje kontoutskrifter, betalte regninger eller lignende. Det står også i selvangivelsespapirene. Husk det kan være flere banker.


Ring banken og avtal tid med en kunderådgiver så snart du orker. Spør om kontoer, bankboks, lån, aksjefond, forsikringer og annet som kan være av betydning.

Banken er vant med dette. De har rutiner for hvordan de håndterer situasjonen.

Ta med legitimasjon og skifte/uskifte-attest. Ta også med fullmakt fra andre pårørende dersom du tror det kan bli nødvendig (eller gå sammen).

Bankkonto og bankboks

Avdødes bankkonto vil normalt ikke kunne disponeres av etterlatte før man kan fremlegge skifte- eller uskifteattest. Det kan likevel gjøres unntak hvis en av arvingene får skriftlig fullmakt av de øvrige arvingene til å ta seg av bankkontoen.

NB: En bankboks skal bare åpnes med tingrettens samtykke eller en representant fra tingretten tilstede.

Forsikring

Livs- og pensjonsforsikringer ordnes som regel automatisk, dvs det kommer brev hjem til de etterlatte en tid etter dødsfallet, og man får beskjed om hvordan penger evt vi bli utbetalt.

Det er likevel fornuftig å gå nøye gjennom papirene til avdøde for å sjekke om det foreligger noe fra utenlandske eller private forsikringsselskap. Du kan gjerne ringe til livs- og pensjonsselskapene for å forsikre deg om at de er kjent med dødsfallet og ivaretar de etterlattes rettigheter.

Kontakt gjerne evt arbeidsgiver og spør om avdøde hadde noen forsikringer gjennom jobben. 


Bolig- og innboforsikring, bilforsikring og lignende må ivaretas. Noe skal sies opp, noe skal overføres til andre, noe skal videreføres. Dette bør gjøres raskt, ikke minst fordi kostnadene løper videre så lenge man ikke har ryddet opp i dette. Regningene må betales selv om den som tegnet forsikringen er død. Ring gjerne selskapene. Sjekk kontoutskrifter for å finne navn på selskaper som har fått fakturaer betalt.

Bolig/innboforsikring bør likevel absolutt ikke avsluttes før bolig evt er solgt og/eller innbo er fjernet fra boligen.

Bilforsikringer kan med fordel løpe til man vet hva man vil gjøre med evt bil. Dersom bilen ikke skal bli brukt på lenge (f.eks i påvente av at en mindreårig arving skal bli gammel nok til å bruke den), kan man levere inn skiltene og stoppe forsikringen midlertidig. Forsikringsselskapene hjelper gjerne til med dette.


Post og epost

Hvis avdøde bodde alene, bør posten straks omadresseres til noen som kan håndtere praktiske ting. Kanskje bør posten også omadresseres midlertidig hvis enken/enkemannen ikke selv er i stand til å håndtere alt den første tiden.

Gå gjerne på postkontoret og snakk med en ansatt. De er vant med dette og har rutiner for å ta seg av situasjonen.

Ta med evt fullmakt (fra bostyrer, pårørende e.a), legitimasjon og skifte/uskifte-attest.

Epost: Dersom avdøde brukte firma-epost, bør du ganske snart ta kontakt med arbeidsgiver for å bli enige om hvordan kontoen skal avsluttes. Firmaet har rett til å beholde jobbrelaterte eposter, men dere har rett til å nekte firmaet innsyn i private eposter. Det samme gjelder lagrede filer. De fleste firma har rutiner for dette som f.eks angir at eposten og filene skal gjennomgås av en representant for firmaet, en representant for familien og evt en tillitsvalgt i fellesskap.
Viktig om Digipost:
Det kan hende at avdøde hadde viktig/nødvendig korrespondanse i sin Digipost-konto. Du har bare 3 måneder etter dødsfallet på å få tilgang til denne kontoen. Tre måneder etterpå blir avdødes Digipost-konto automatisk slettet. Dersom du ønsker tilgang, må du/dere kontakte Digipost for å få tilgang til avdødes Digipostkonto før den slettes.
Du må sende forespørsel med dødsattest og skifteattest fra tingretten til:
Posten Norge AS
Digipost
Biskop Gunnerus’ gate 14A
0001 Oslo

Telefon

Husk å avbestille både fasttelefon og mobiltelefon hvis ikke husstanden skal beholde disse. Bindingstid på abonnement vil bli frafalt av teleselskapet.


Boet må betale regningen for forbruk frem til avbestilling.


VIKTIG: Hvis boligen har brann/innbruddsalarm som går via fasttelefonen, må denne ikke avbestilles før boligen evt er tømt av de etterlatte!


Noen gjenlevende (enke/enkemann/familie) velger å la telefonen fortsatt stå på avdødes navn. Det kan være tungt å be om sletting, og en eldre ektefelle vil kanskje ønske å beholde telefonoppføringen slik den alltid har vært. Det er selvsagt helt greit, men da skal man være oppmerksom på at det kan komme adressert reklame til avdøde i fremtiden, fordi mange selskaper kjøper navn og adresser fra telefonkatalogen. Man risikerer også oppringninger til avdøde fra telefonselgere i årevis fremover.


Dersom telefonabonnementet er betalt av arbeidsplassen, bør man kontakte dem og be dem ivareta avslutning av abonnementet. Oftest vil man da også returnere telefonen.

Sosiale medier

Det kan være tungt å slette Facebook-kontoen til noen man er glad i, men hvis man ikke gjør endringer der, vil det komme opp forslag om å gratulere ham/henne med bursdagen, og endel bekjente vil gjøre det - fordi de ikke har oppdaget dødsfallet. Det er leit for alle.

Hvis du har passord til kontoen, kan du bare gå inn selv og fjerne den, når du er klar.

Hvis ikke, finnes det også løsninger. Du kan velge om du vil slette eller bare fryse en Facebook-konto. Her ser du hvordan. Vær klar over at Facebook ikke vil gi deg tilgang (passord) til kontoen, den kan bare slettes eller fryses.

Twitter er mer komplisert, fordi de krever dokumentasjon i form av en nekrolog eller medieomtale av dødsfallet. Men man kan prøve med dødsattest hvis man vil. Her ser du hvordan. Nå er det jo heldigvis slik at Twitter ikke varsler om fødselsdager eller lignende, så hvis du ikke gjør noe med dette, skjer det ikke noen merkbar skade.

Her er en god veiledning for hvordan du sletter noen fra Skype.

Du kan ganske enkelt slette brukeren fra Microsofts tjenester under navnet «Windows Live», blant annet Hotmail og MSN. Her ser du hvordan.

Det er også ganske enkelt å slette en konto fra Instagram. Her ser du hvordan.

YouTube-kontoer som er opprettet etter mai 2009 er automatisk koblet til en Google-konto. Hvis denne Google-kontoen blir slettet, forsvinner etter litt tid også alle kommentarer, abonnement og videoer man har lagt ut på Youtube.  Her kan du se hvordan du går frem. Hvis du virkelig trenger innsikt i avdødes Google-konto, kan du kontakte Google og begrunne behovet. De kan la seg overbevise og gi deg tilgang, men det er slett ikke sikkert.

Epost: Dersom avdøde brukte firma-epost, bør du ganske snart ta kontakt med arbeidsgiver for å bli enige om hvordan kontoen skal avsluttes. Firmaet har rett til å beholde jobbrelaterte eposter, men dere har rett til å nekte firmaet innsyn i private eposter. Det samme gjelder lagrede filer. De fleste firma har rutiner for dette som f.eks angir at eposten og filene skal gjennomgås av en representant for firmaet, en representant for familien og evt en tillitsvalgt i fellesskap.

Viktig om Digipost:
Dette er ikke et sosialt medium, men siden det er nettbasert omtales det her.
Det kan hende at avdøde hadde viktig/nødvendig korrespondanse i sin Digipost-konto. Du har bare 3 måneder etter dødsfallet på å få tilgang til denne kontoen. Tre måneder etterpå blir avdødes Digipost-konto automatisk slettet. Dersom du ønsker tilgang, må du/dere kontakte Digipost for å få tilgang til avdødes Digipostkonto før den slettes.
Du må sende forespørsel med dødsattest og skifteattest fra tingretten til:
Posten Norge AS
Digipost
Biskop Gunnerus’ gate 14A
0001 Oslo